Nina er en av de (mange) folkene i Bergen jeg har møtt i forbifarten, flere ganger, over flere år, og tenkt:

Shit, hun er så kul, jeg lurer på hva hun egentlig driver med, vi burde bli bedre kjent.

Etter flere forsøk på å finne et tidspunkt som passet to travle kulturkjerringer, fikk vi endelig kalibrert kalenderbøkene til et møte – mens Nina var på jobb.

Jeg fikk altså en akutt innføring i stylistyrket, gjennom gangene og backstage i Grieghallen. Veldig kulturkjerringstas!

Slik gikk praten, sånn omtrent, og vi ble enige om å fortsette den over et glass vin i nær framtid. Takk for at du ville møte meg, Nina!

Og ja: Sjekk henne ut på Instagram her.

Subscribe now

Hva gjør du akkurat nå?

Nå er vi i Grieghallen, på systua til Bergen Nasjonale Opera.

Akkurat nå jobber jeg med kostymer for Festspillene, og i kveld er det antrekket til Lise Davidsen som står for tur. Jeg jobber også med Lars Vaular sin performance, som er koreografert av Alan Lucien Øyen, og med operaen Nattfolket.

Hvordan er det å jobbe i Grieghallen, byens storstue?

Veldig stas! Når vi jobber med operaproduksjoner her, så er det full operamodus, tre måneder i strekk.

Det er veldig kjekt å være på huset her, med kollegaer fra Harmonien, fra Grieghallen og ellers i etasjene. Møte obo-gjengen eller klarinettgjengen i gangen, det er noe med det. De blir så glade når det er liv på på systua, og det synes jeg er veldig koselig.

Hva slags rom er dette?

Systua? Det er et slags trylleverksted, det her. Vi produserer ikke kostymer selv, men gjør tilpasninger, og tar i mot store samproduksjoner med andre operahus. Vi mangler en del ting som andre systuer har, blant annet kan vi ikke håndtere kjemikalier her, men vi har gode maskiner.

Det er ikke så stor plass her inne, så det gjelder å holde tunga beint i munnen når vi når vi har så mange oppdrag samtidig. Vi er veldig rause med hverandre, vi kollegaene, og har fine arbeidsdager sammen.

Rent teknisk sett, hvor er du ansatt eller hvem jobber du for?

Jeg jobber for mitt eget selskap, Nina Exposito Holmen AS. Jeg blir innleid av Festspillene som kostymekoordinator, hvor jeg da har et team med tre ansatte som bemanner Festspillene. Jeg er ansatt på prosjekt av BNO til to operaer i året, pluss en sommeropera.

Så har jeg frilansoppdragene mine for artister rundt om i Europa, og litt kortfilm og andre kunstprosjekter.

Du har jobbet med Dua Lipa nylig, hørte jeg?

Ja, det er veldig gøy. Å jobbe på slike store konsertproduksjoner er utrolig nervepirrende, og hardt arbeid.

Hvordan opplever du frilanstilværelsen?

Der er en viss stabilitet, i og med at store kunstprosjekter er planlagt i god tid. Jeg vet jeg har oppdrag framover, og at det kommer penger inn.

Tittelen din er stylist og creative director, er det det som er yrket ditt?

Jeg er utdannet kostymedesigner, men jeg syntes det var veldig kjedelig å sy! Så jeg prøvde meg som stylist og la min elsk på editorial-arbeid.

Det er det jeg liker best: Å skape bilder.

Opera er litt det samme, bare at det er et live bilde. Jeg jobber mye med koordinering og planlegging i operaen, også som assistent for sjefen min, Cathrine. Vi reiser ut, vi jobber for en designer som forteller oss hva den ønsker, så er det min oppgave å sørge for at denne designeren og sjefen min får det de ser for seg.

Jeg bestiller stoffer fra ulike deler av verden, jeg setter opp kostymeprøver – og sørger for at ting ikke står fast i tollen på Skedsmo.

Hvordan er det å jobbe med dette i Bergen?

Jeg pendlet mellom Bergen og Berlin i seks år, før jeg flyttet hit med hele flyttelasset mitt for ett år siden.

Berlin var veldig artig og jeg har hatt mange flotte prosjekter der, men med lite penger. Jeg følte at jeg hadde dekket alle magasinene jeg hadde lyst til å jobbe med, alle de kule artistene i Berlin, og jeg var litt mett.

Så fikk jeg plutselig veldig mye jobb i Bergen, noe som jeg ikke hadde forventet, og det var ikke så spennende å være fattig kunstner lenger. Det fristet litt mer å betale ned huslånet og etablere seg!

Bergen fristet med å være mer stabilt?

Ja, tryggheten er deilig. Jeg ser også flere og flere utenlandske kunstnere og kuratorer som har hatt base i Wien og i Berlin er her, plutselig.

Jeg kan ikke snakke for dem, men for meg er det ikke det at jeg nødvendig synes at Bergen er så spennende, i seg selv. Det var stabiliteten som lokket.

Men så har jeg også blitt overrasket over hvor mye man kan skape den spenningen selv, selv om Bergen også er upraktisk på mange måter.

Hvordan da?

Det er begrenset på hva slags materialer man får tak i, og vi bruker mye ressurser på å bestille ting fra utlandet.

Min tanke har vært å prøve å få tak i mest mulig lokalt. Vi går alltid til de lokale bruktbutikkene først: Fretex ligger rett over gaten, jeg kan sende en melding til Salongen Vintage, og så leter vi på Tise eller Finn.

Men noen ganger vil kanskje designeren ha ti av den samme tingen, og da må vi bestille fra utlandet. I verste fall så har jeg flydd til Berlin, Barcelona eller til London for å hente det, fordi tollen har vært risky og vi har hatt liten tid.

Å fly inn og ut til en butikk i London for å hente et eller annet bittelite, som skal på et kostyme…det er veldig rart å gjøre sånne ting, og få betalt for det også.

Nina viser meg rundt i gangene i Grieghallen, og på ett av rommene hun jobber i ligger en utgave av Vogue.

Du har jo vært i Vogue selv, du?

Ja, jeg har vist arbeidet mitt fire ganger i Vogue, og i en rekke andre moteblader. Og så har jeg selv vært i en featuresak i Vogue, som jeg syntes var veldig stas.

Det var en periode i livet mitt hvor foreldrene mine var litt sånn: Skal du ikke studere tekstil, kunst eller noe sånt som det blir noe av? Jeg tror ikke de helt skjønte dette med bildeskapning og editorial-arbeid.

Da jeg kunne vise til det, og at jeg var med i bladet selv, så var det jo stort. Vogue var jo noe mine foreldre hadde hørt om! Det var…

Noe håndfast, bokstavelig talt?

Ja. Saken handlet om meg og en designer, Maren Ruud, og samarbeidet vårt. At designere og stylister samarbeider er ikke så vanlig, som oftest er designeren sin egen stylist.

Sammen skapte vi en bildeserie i Berlin, sammen med en venninne, under pandemien. Gatene var nesten tomme, og vi hadde plutselig tilgang til hele byen.

Vi sendte inn serien til Vogue, som plukket den opp.

Det er på en måte peak-stylistdrømmen?

Ja, det vil jeg si, absolutt. Det ble litt sånn, now what?

Man får egentlig bare lyst på flere. Og så har man lyst på forsider, og det blir litt sånn okay, hva er neste Vogue? Japan?

Du, til slutt: Hvor opptatt er du av å kle deg selv?

Veldig lite! Det blir nesten litt trist å snakke om, når jeg ser meg selv…fordi det er ikke tid!

Når jeg kommer hjem ser jeg bare sånn, åhh, klær og kostymer overalt. Samboeren min er dirigent, og har også en heftig garderobe selv. Da har jeg ikke overskudd til å tenke på egne klær.

Det er veldig synd, for jeg har masse, masse gøy som jeg ikke gidder å forholde meg til. Jeg ender opp med å ta på meg den trygge kashmirgenseren min og ullbuksene som jeg har alltid har på meg.

Det blir litt sånn som når noen kokker ikke orker å lage mat hjemme?

Ja. Litt sånn.

– Hevn er et motiv de færreste vil vedkjenne seg i vår kulturkrets. Å antyde at hevn, gjengjeldelse, kan være noe av motivasjonen i den samfunnsomveltende bevegelsen som metoo var, for eksempel, oppfattes som ufint.

Ah! Det er flere enn meg som tenker på hevn for tiden!

Morgenbladets Marit K. Slotnæs spurte nylig om hevn kunne være bra, og ba psykiatrisk sykepleier og forfatter Synne Sun Løe om svar.

Jeg har ikke så mye kjennskap til den koreanske hevnkunsten som de diskuterer i intervjuet, men jeg har noen egne erfaringer å vise til, og noen aktuelle knagger:

Jeg så hevntragedien Hamlet under Festspillene.

Jeg så også stykket om Pélicot-rettsaken.

I morgen kommer dommen i Høiby-saken.

(18. juni skulle også Kate Pendrys teaterstykke Sønnen, om nettopp Høiby-saken, hatt premiere på DNS, men jeg ser det har blitt utsatt til august).

Vil lille Marius «få sin straff»? Og ofrene rettferdighet?

Fikk Gisele Pélicot heltestatus blant annet fordi hun insisterte på at hun ikke søkte hevn? Kunne vi hyllet et hevngjerrig offer?

Hadde ektemannen selv et hevnmotiv bak de grufulle handlingene han dokumenterte og innrømte?

Og hva med alle oss andre?

Hevnen er søt, men unorsk

Sun Løe mener at hevn har dårlig grobunn i Norge. Vi liker i alle fall ikke å innrømme at den slags spirer i oss:

Hvis man blir dårlig behandlet i Norge, skal man gå inn i en klassisk offerrolle hvor man tenker at andre, som regel staten, skal ta seg av hevnen.

Hun stusset også på hvordan offentligheten håndterte 22. juli, med rosetog og budskap om kjærlighet, og spør:

Er vi så opptatt av å fremstå gode for verden og oss selv, at vi ikke kan tåle å se vårt eget sinne i hvitøyet?

Hva skjer hvis en ser sinnet sitt i hvitøyet? La meg vende blikket mot meg selv, bakover i tid.

Sadistresepsjonist

I 2013 hadde jeg en jobb hvor jeg gikk cirka 20 minutter fra busstoppet til kontoret hver dag, gjennom et av Bergens mest velstående nabolag.

I denne perioden var jeg veldig sint! Jeg følte meg urettferdig behandlet av verden generelt, og av noen enkeltpersoner spesielt.

På vei forbi velstelte hager manet jeg fram groteske, sadistiske scenarioer i min egen fantasi, hvor jeg tok hevn.

På konkrete personer med konkrete handlinger og utført med konkrete verktøy. En slags indre kortfilm inspirert av rotten.com eller Bestialitetens historie, og like forbudt som A Serbian Film.

Tilfredsstillelsen tiltok jo lenger jeg klarte å få fantasien til å vare, jo flere detaljer jeg klarte å male ut.

Mmmh. Strafffffff!

Så kom jeg fram til kontoret, inntok plassen i resepsjonen og ønsket gjestene velkommen.

Jeg var på ingen måte den beste utgaven av meg selv på dette tidspunktet. Men så ble jeg forelsket, og dyttet sinnet og hevnfantasiene til side.

For en stund.

Social justice warrior

Rettferdighet har sine røtter i hevn og gjengjeldelse. Så hva da med «social justice»?

Vi spoler et par år fram i tid. Erna Solberg begynte å kødde med abort og reservasjonsrett i 2014, og det ble et helsikkens bråk.

En gnist ble tent i norske kvinner.

I 2015 var jeg med å stunte fram et svenskinspirert feministisk parti. Jeg skrev taler og kronikker, malte paroler og samlet underskrifter, og fikk mange nye venner underveis.

Folk som jobbet på krisesentre, med kvinnehelse, i fredsbevegelsen og fagbevegelsen, som hadde andre erfaringer og mye kunnskap.

Vi surfet også på en ny og større feministisk bølge, delt digitalt med medsøstre verden over. Nå kunne vi være sinte sammen! Og straffe patriarkatet!

What a rush! Yes we can! SLAY QUEEN!

Emneknaggsaktivismen eskalerte, med #metoo i 2017 og #blacklivesmatter i 2020. Dette bidro til nødvendige brytninger og oppgjør med sexisme og rasisme.

Det var umulig å ikke se maktmisbruk, trakassering, diskriminering og urettferdighet, noen av oss så det overalt.

Vi leste og lærte. Vi krevde endring og løsninger. Vi ville ha samtykkelov, sekstimersdag og en tredje juridisk kjønnskategori (I still do!).

Men det som føltes som et rettferdig opprør mot fryktkultur og maktmisbruk fikk innslag av det samme.

Sort og hvitt. Med oss eller mot oss. Naivt og brutalt samtidig.

Hvis vi straffer voldtektsmenn hardere vil det bli færre voldtekter! Hvis vi forbyr porno vil seksualiteten bli ren! Hvis alle føler flyskam så redder vi kloden! Hvis vi bare velger godt vil alt gå bra! Hvis du ikke er enig så hold kjeft!

Amerikanifiserte algoritmer løp fra den lokale grasrotaktivismen jeg hadde blitt kjent med.

De belønnet tyting mer enn lytting. Det var ikke lenger spørsmålene som var viktige, det var Svaret.

Jeg trakk meg tilbake, av flere grunner. Pandemi, dødsfall og Mye Greier™.

Jeg forsøkte å fortsette med frivillig politisk arbeid og aktivisme, men mye av det som hadde engasjert meg opplevdes som støy, i verste fall usant.

Jeg hadde også begynt å gruble på mine egne intensjoner. Var det rank og ren rettferdighet?

Eller lå det i tillegg til politiske overbevisninger noe annet under der og ulmet, en stygg liten flamme som endelig hadde fått «riktig» bensin på bålet?

Slik talte Zarathustra

Passende nok for dette nyhetsbrevet begynte jeg nettopp å lese Friedrich Nietzsches Thus Spoke Zarathustra som årets sommerlektyre.

I fjor sommer leste jeg Beyond Good and Evil. Med dette tempoet er jeg nok (enda mer) gråhåret før jeg er gjennom katalogen hans.

Jeg har bladd mest i boken foreløpig, og det står en del om hevn her, og om rettferdighet og straff.

Som i kapitlet Of the Tarantulas:

I kapitlet Of Redemption beskrives hevn som viljens avmakt overfor tiden:

This, yes, this alone is revenge itself: the will´s antipathy towards time and time´s “It was”

Dette gir mening: Den bitre og sørgelige følelsen av at «det skulle ikke ha vært sånn!».

Jeg tror noen av oss av er disponert for hevngjerrighet i form av det Nietzsche kalte ressentiment: Ikke nødvendigvis hevn som handling, men en vedvarende følelse av avmakt og misunnelse.

Av å ha blitt begått urett mot, av krenkelse, av å ha blitt tildelt dårligere kort enn andre. Lidelsen din er De Andres feil. De Andre fortjener straff.

Jeg tror denne følelsen har god grobunn i lavere sosiale lag, og at den driver høyredreiningen politisk. Mange får smaken på hevn inn med morsmelka. Følelsen av ressentiment går i arv.

Hva så med rettferdighet og straff?

Nietzsche mener rettferdighet ofte (ikke alltid!) er hevn, eller ressentiment, i forkledning.

Han avviser ikke rettferdighet, men mener det ikke bør ha med moralsk indignasjon å gjøre. Som en slags måte å regulere konflikt på, kan rettferdighet funke. En sivilisert fredspipe.

Straff er ikke nødvendigvis rettferdig. Men det kan også være en nøktern måte å opprettholde en orden på.

Så når Høiby i morgen dømmes til en eller annen straff (han har jo innrømt noen av lovbruddene):

Mer enn å spørre oss om den er fortjent, kan vi spørre oss: Hvilke verdier kommer til uttrykk gjennom denne straffen? Hvilken orden vil vi opprettholde, eller skape, med straffen?

Vi skal, slik jeg forstår vår venn Friedrich her, altså ikke passivt akseptere urett. Vi kan forandre samfunnet. Og vi kan straffe forbrytelser.

Men hvorfor gjør vi det? Hvor kommer motivasjonen til å handle mot urett fra?

En følelse av nag mot fortiden? Av forakt? Eller en vilje til å beskytte samfunnet, til å skape noe bedre?

Hevn = dårlig for helsa

Et sentralt poeng hos Nietzsche er at vi kan overvinne hevn. Det bør vi strebe mot.

I det samme tarantellkapitlet står det:

For that man may be freed from the bonds of revenge: that is the bridge to my highest hope and a rainbow after protracted storms.

Ja! Vi vil jo til regnbuen, vil vi ikke?

Før vi legger fra oss Nietzsche helt (det er nok lurt å ta noen pauser fra alt snakket om Overmannen og den slags):

Noen har analysert hevnbegrepet hans her, og de har funnet fram et sitat om at hevn rett og slett er helseskadelig:

Anger, morbid vulnerability, impotence in revenge, the pleasure, the thirst for revenge, the poison-brewing in any sense — that is certainly the most harmful way of reacting for exhausted people: it involves a rapid consumption of nervous energy, a morbid increase in harmful secretions, for example of bile into the stomach.

Hevn = økning i skadelige sekreter!

I Morgenbladet-intervjuet mener Synne Sun Løe likevel at hevn «i små, elegante mikrodoser» kan være helsefremmende.

Hvis mikrohevnen kan erstatte offerrollen, det Nietzsche kalte «slavementaliteten», kan det være en fruktbar strategi for den enkelte? Spennende tanke. Han var også ganske pro-glemsel.

Men det finnes kanskje andre løsninger for de av oss som lider av hevngjerrighet.

For meg var det i alle fall fruktbart å få hjelp av fagfolk til å se sinnet i hvitøyet og pusse fram den skumle sorgen som lå under. Med å forsone meg med min egen følelse av fortidig maktesløshet.

Uten så mye som en mikrodose av hevn!

Å se seg selv som maktesløs gir lite håp. Hevneren er ikke maktesløs. Derfor er tanken på og fantasien om hevn så deilig. Hevn er makt.

Men hevneren kan også gå til grunne.

Så takk til psykologene og den psykomotoriske fysioterapeuten som hjalp meg Å FUCKINGS TRANSCENDERE!!! HAHA!

Vi kom i alle fall et lite stykke på vei.

Dom jävlarna ska skjutas

Det er veldig lite hevn i min indre kino nå.

Akkurat nå går jeg rundt i verden med et overskudd av kjærlighet og sunne sekreter!

Dermed har jeg lurt på: Er det derfor det er mindre glød i bålet som fyrte opp aktivismen min?

Det er ekkelt å innrømme, men:

Hevn drev noe av motivasjonen min som feminist.

Slik er det nok ikke for alle, håper jeg. Men det var slik for meg.

Dette har ligget i bakhodet en stund, og ble trigget av de innledende ordene i Morgenbladet. Jeg gjentar dem:

– Hevn er et motiv de færreste vil vedkjenne seg i vår kulturkrets. Å antyde at hevn, gjengjeldelse, kan være noe av motivasjonen i den samfunnsomveltende bevegelsen som metoo var, for eksempel, oppfattes som ufint.

Nå er det snart ti år siden #metoo.

Det er snart tyve år siden låten under kom ut.

Den er et strålende eksempel på noe jeg skal skrive et oppfølgende nyhetsbrev om: Hevn i kunsten. Eller kunsten som hevn?

Der vil jeg gjerne høre fra DEG: Har du et eksempel på hevnmotiver i kunst du liker skikkelig godt? Legg igjen en kommentar!

Uansett.

Denne låten og musikkvideoen er en uhyre effektivt formulert mikrodose av en kunstnerisk hevnfantasi. Vær grei og se hele.

Jeg tolker at låten og musikkvideoen kommer fra kjærlighet til noen som har opplevd urett.

Jeg forstår denne hevnfantasien så godt. Den skadet ingen – og hjalp kanskje noen?

Nå håper jeg at ofrene i Høiby-saken får hjelpen de behøver, uansett utfall av straffesaken.

Jeg håper ofrene for andre saker, som kanskje aldri ble en sak, får hjelp.

Til å nå regnbuen etter den lange stormen.

Her lå den største byen mellom Trondheim og Bergen på 1100-tallet, hit seilte skip lastet med korn og tekstiler, og med tørrfisk ut igjen. Den mektige Giskeætta holdt til i nærheten, hvor familien hadde forbindelser med både Olav den Hellige og Harald Hardråde.

«Vikinghistorie» ble formidlet på museet på daglig basis, til glede for entusiastiske amerikanere. Guideuniformen vår var viking-inspirert: En linkjortel med ullforkle, og skinnbelte med kniv i slire.

Jeg følte meg flott og stilig, selv om amerikanerne var skuffet over at guiden deres ikke var blondine. Det finnes heldigvis/dessverre ikke bildebevis fra denne sommeren.

Så vidt jeg kan huske, var uniformen laget av en kollega og familien hans.

De levde delvis et slags viking-inspirert liv til daglig, med en slags «åsatru møter økofilosofi» type tilnærming. Fine folk.

På kontoret bak resepsjonen hang det en plakat med en illustrert oversikt over æser og åsynjer. Vi klokket inn timer under en tegning av Yggdrasil.

Dette er tyve år siden, og jeg har glemt mye av det lille jeg lærte om norrøn mytologi.

Jeg renner ikke ned dørene på middelalderdager og blot. Jeg eier (dessverre) ingen sverd, men jeg kjøpte en gang en kråkefot på Bjørgvin Marknad på Hordamuseet.

Men jeg synes det norrøne er fascinerende og tøft, og det er en viktig del av norsk kulturhistorie.

Og norsk kulturhistorie er faktisk ikke farlig.

Utenom 17. mai virker det å være en eller annen rar berøringsangst på de liberale-ish venstrekanter overfor alt som lukter av «kulturarv» og «tradisjon».

Som kulturviter og passe woke kulturkjerring synes jeg det er synd.

Ja, vikingtiden var «problematisk», med slaveri og vold.

Ja, høyreekstreme har gjort som de alltid gjør, kuppet fine ting og besudlet dem med drit, også vikingestetikken.

Men jeg stiller meg bak ukens budskap fra Mímir Kristjánsson, i anledning VM og smaksdommene over landslagets vikingestetiske valg:

Det er helt riktig at høyreekstreme har prøvd å stjele det norrøne. Men nettopp derfor er det jo så bra at landslaget nå er med på å ta det tilbake. Det norrøne tilhører ikke nazistene, men folk i Norden. Jeg er drit lei av høyreekstreme fra den andre siden av kloden som ikler seg torshammere og lover hverandre å komme til "Valhalla". Dere slipper ikke inn der! Dette er vår historiske kultur, og den har ingenting med verken rasisme eller fascisme å gjøre.

Her er han på linje med vikingarkeolog Hanne Lovise Aannestad, som uttaler om vikingsymbolene at

Vi som samfunn, og landslaget, kan ta den tilbake fra nazismen eller nasjonalismen – de som har brukt estetikken for å trykke ned andre.

Yass! Ikke la nassene fortsette å kuppe det norrøne!

Mer generelt: Ikke la den mer moderate, konservative høyresiden få omfavne deilig norsk og nordisk kulturarv alene!!

Heis flagget! Dra på stavkirkesafari! Hvisk noe Håvamål i øret mitt! Bli med på lefsekurs! By meg opp på en gangar! Eller sett på noe Wardruna!

Og ro meg som en viking til VM!

Trass i at FIFA er et shitshow og VM avholdes i Trumpland, så liker jeg at Norge er med.

Ja, det photoshoppede bildet av herrelandslaget med liksom-Gudvangen som bakgrunn er cringe, og den «Vikingblod»-låten er fullstendig krise. Og Amirs drømmedrakt er finere.

Jeg er likevel klar for å ha det gøy (selv om jeg ikke er interessert nok til å se fotball midt på natten). Jeg liker også den der ro-bevegelsen som fotballsupporterne drar i gang. Den funker.

Så la oss de neste ukene forenes over seidler med valgfri leskedrikk mens vi heier på laget vårt.

Og hei – siden det er Pride nå, la oss queere VM-troppen!?

Hvem er landslagets Loke?

En kollega av meg fortalte meg nylig om det lesbiske vikingbryllupet hun hadde vært gjest i.

En nydelig og inkluderende seremoni, hvor mjøden fløt, og alle kjønn var representerte. Brudene bar brynjer.

Så fint, og passende. For norrøn mytologi er jo superskeiv!

Jeg fikk derfor lyst å koble noen av de mest kjente karakterene fra åsatru med landslaget vårt.

La oss begynne med den mest åpenbare: Loke.

Denne shapeskiftende luringen er genderfluid, han er grenseoverskridende, både hatet og fryktet. Han har opptrådd i kvinneklær og som hunndyr.

Loke er kaos. Han er både opphav til problemer, men også løsningen.

Han er også stolt pappa til det Store Norske kaller de «tre svært spesielle barna Fenrisulven, Midgardsormen og Hel.»

Under ser du bilder som illustrerer Trymskvadet. Etter at Trym har stjålet Tors hammer, flyr Loke til Jotunheim ved hjelp av Frøyas fjærham, for å undersøke saken. I denne historien opptrer også Tor i drag.

Så hvem er landslagets Loke? Hvilken posisjon ville han hatt på banen? Kjør debatt!

Så har vi Odin, den største krigsguden.

Men også en sjaman, en som praktiserte den kvinnelige seidmagien, noe som var tabu og umandig for menn.

Min tidligere kollega og kunsthistoriker Mathias Skaset, som var kurator for utstillingen Det skeive blikket på Kode i 2022, skrev:

Odin er en paradoksal gud som forener kriger og sjaman, to motsetninger i norrøn tid. Denne «skeivheten» som ble foraktet hos menn i det daglige, ga Odin evnen til å skaffe kunnskap, reise mellom verdener og se inn i framtiden. Guden Odin måtte være skeiv for å kunne opprettholde balansen i kosmos.

Hvem på landslaget er det som opprettholder den samme balansen? Forslag mottas!

Vi drar fra Odin og hans Valhall til Frøya og hennes Folkvang.

Frøya er på en måte sjefen sjøl. Hun er kjent som den viktigste gudinnen, over fruktbarhet, liv, død og magi. Odin var lærlingen hennes, ok?

Frøya og Odin delte de mest ærefulle falne krigerne mellom seg, de utvalgte einherjerne. Halvparten havnet i Valhall, den andre halvparten i Folkvang, og hallen hennes Sessrumne.

Så hvis du synes det er kleint å rope «til Valhall» som VM-rop, rop heller «til Folkvang»!

Frøya opptrådde også som valkyrie. Mathias skrev følgende om dem:

Valkyrier er kvinnelige skikkelser som leder sjelen til falne krigere til livet etter døden. Den første halvparten blir sendt til Folkvang, Frøyas domene, og den andre halvparten kommer til Odin i Valhall. Kvinner spilte viktige roller i vikingtiden og var betydningsfulle som både gudinner og kultutøvere. Frøya hadde en sterk posisjon i det norrøne samfunnet og kunne også opptre som valkyrie. Som gudinne regjerte hun over død, krig, magi og fruktbarhet og var den som lærte Odin den kraftfulle seidmagien.

Hvem er valkyrien i fotball-Norge? Er det kanskje Lise Klaveness??

Gudinnen Frøya var altså opphavskvinne for seidmagien. Mennesker praktiserte også denne magien, nærmere bestemt kvinner.

Disse var volvene, som kunne spå, helbrede og utføre ritualer.

I gudediktet Völuspá, altså «volven sin spådom», i Den eldre Edda, står det i vers 22:

Heiði hana héto, hvard til húsa kom,
vǫlo vel spáa, vitti hon ganda;
seið hon, hvars hon kunni, seið hon hug leikinn,
æ var hon angan illrar brúðar.

Noen steder oversatt til

Dei kalla henne Heid då ho kom til dei,
ei trollkvinne som føresåg glede.
Ho kunne magi, ho kunne heksekunst, ho dreiv med heksekunst.
Ho var den verste i ei vond ætt.

Under Pride kan vi være litt ekstra frie til å være den vi vil.

Da velger jeg å identifisere meg som Heid, «ei trollkvinne som føresåg glede».

Og da føresig (?) eg at Norge kommer til kvartfinalen i VM.

Så heia Norge OG happy Pride OG hurra for vikingene!

La norske flagg og regnbueflagg vaie sammen i vinden disse junidagene!

La oss drysse seidmagi over våre einherjere!

Her er forresten min VM-låt:

Undertegnede kulturkjerring var blant annet på åpningskonserten med Harmonien onsdag kveld, med påfølgende mottakelse.

Der var også kulturminister Lubna Jaffery, og dette nyhetsbrevet skal handle om kjolen hennes:

Denne kjolen kjente jeg igjen. Jeg har nemlig båret den selv, i Paris høsten 2024.

Og den kvelden jeg bar den, intervjuet jeg nettopp kulturministeren:

PS. Du kan se hele videoen om Backer-utstillingen i Paris her.

Da jeg fikk låne kjolen

Kjolen er designet av Iben Bergstrøm for merket hennes Color Vision (du kan se nærmere på den her).

Utstillingen var en stor anledning. Hennes Majestet Dronningen skulle være til stede ved åpningen, i tillegg til kulturministeren og mange andre prominente gjester fra inn- og utland.

Jeg representerte Kode og ville føle meg ekstra fin, også foran kamera.

Så jeg spurte simpelthen Iben om jeg kunne låne klær fra Color Vision til åpningen, og hun svarte til min store glede ja.

Jeg skrev faktisk et eget nyhetsbrev for min forrige Substack om hva jeg hadde på meg i Paris her.

Jeg har vel knapt følt meg mer fjong i hele mitt liv. Kjolen er i et utsøkt materiale og i en farge som snakker til SJELEN MIN!

Og nå har den også snakket til sjelen til kulturministeren, håper jeg.

Hun så i alle fall glad og stilig ut, da hun holdt tale etter åpningskonserten. Det kan også skyldes at det var en nydelig kveld og en helt ellevill konsert.

Uansett.

La oss snakke mer om Color Vision og kjolen. Jeg sklei inn i Iben sin innboks etter kulturministerens opptreden, og fikk svar.

Intervju: Iben Bergstrøm

Hvilken bakgrunn har du som klesdesigner: Når og hvordan startet det, og hva gjør du nå, både som designer og alt annet?

Da jeg vokste opp var moren min veldig streng på klær og kvalitet. Det var kun naturmaterialer som silke, ull, bomull og lin som fikk innpass hjemme hos oss.

Jeg er tredje generasjon tekstilnerd; min oldemor var skredder, morfar var tekstilingeniør hos Eidsvåg fabrikker og moren min er utdannet tekstilkunstner. Derfor liker jeg å si at jeg fikk tekstil interessen inn med morsmelken.

Som klesdesigner er jeg helt selvlært, og sydde mine første plagg i 2010 på mammas Berninamaskin fra 1972. Jeg lærte meg å sy gjennom vintage Vogue mønstre fra 1950-, 60- og 70-tallet som jeg kjøpte på Etsy. Det gav meg også en fantastisk katalog av sømteknikker (jeg er veldig opptatt av kvalitet i søm og konstruksjon).

Samtidig drev jeg en moteblogg, og begynte etter hvert å lage de fargerike klærne jeg ikke fant i butikken. I 2014 startet jeg FARIKAL med Viktoria Aksnes på design og Stine Berg på grafisk, hvor jeg utforsket utrydningstruede håndverksteknikker i Norge. Viktoria inkorporerte disse i en fantastisk kolleksjon som var helprodusert i Norge, med hjelp fra Husflidslag i hele landet.

Et meningsfullt og givende prosjekt som ga mersmak, så i 2019 lanserte jeg klesmerket mitt Color Vision.

Da fikk jeg slått sammen mine to store pasjoner, premium tekstiler og farger! Jeg har produksjonen min i en liten by i Sør-Italia, hvor jeg arbeider med dyktige syersker.

Jeg jobber mest med made-to-order, som er at jeg lager plagg til hver enkelt kunde. Det lanseres to nye stiler hvert år, fordi jeg bruker lang tid på å velge ut tekstilene, tilpasse prototypene og sørge for at klærne mine holder høyest mulig standard. Jeg håndplukker alle tekstilprodusentene selv, og så er jeg fanatisk opptatt av knapper.

Akkurat nå planlegger jeg et nytt design som skal lanseres til høsten, og ferdigstiller produksjonen av en resirkulert ullkåpe som er laget av avfall fra norske tekstilprodusenter.

Å bruke deadstock tekstiler (tekstiler som av en eller annen grunn ikke brukes videre av andre motehus) er førsteprioritet i mange av mine design, fordi ny tekstilproduksjon krever mye vann og kjemikalier.

Og til syvende og sist har jeg mammas mantra med meg, jeg ønsker at tekstilene mine skal være så nært 100% naturmateriale som mulig, med mindre det går ut over holdbarheten. Slik vil de kunne resirkuleres i fremtiden.

Når jeg ikke designer og markedsfører foreleser jeg i markedsføring hos handelshøyskolen BI og er motekritiker i BT.

Hva er det beste og det mest utfordrende med å arbeide med klesdesign?

Det beste er å ha en idé i hodet og se den bli til et ferdig plagg! Og se kundene i klærne mine. Det gir en unik glede og mestring.

Det mest utfordrende er alle hattene jeg har på meg; designer, sourcer, salgsansvarlig, pr-ansvarlig, fotografi, sosiale medier-ansvarlig – the list goes on and on!

Fortell om ideen til designet: Den er inspirert av Dronning Sonja, er det så?

Bildene av Sonja fra 60-tallet er så inspirerende, hun har så mange freshe outfits!

Mia er en sammensetning av ulik inspirasjon fra 60-tallet, men også tilpasset en moderne livsstil hvor en kan både spise så mye en vil i middagsselskap eller være gravid uten at det skal gå ut over komforten. Denne kjolen er også spesiell fordi den er designet i Bergen og produsert på Økern i Oslo.

Merket heter Color Vision. Begynner du med fargene, eller designet, eller hvordan henger det sammen?

Åh, det er vanskelig å sette fingeren på. Ofte starter det med at jeg ser inn i klesskapet mitt og føler at jeg mangler noe. Andre ganger går jeg tur med hunden mens ideen til et nytt design manifesterer seg i hodet mitt.

Når jeg begynner å skisse roper gjerne designet til meg at det trenger en viss farge, men det er også avhengig av hvilket tekstil det skal sys i. Noen tekstiler er blanke, andre er matte og det dikterer fargevalget.

Hvordan finner du stoffene til klærne du designer generelt, og denne kjolen spesielt? Og hva er silke duchesse, som kjolen er laget av?

Under en designprosess bestiller man ofte ulike stoffprøver fra produsenter. Jeg bruker også brukte klær som referanser, før jeg kontakter nettverket mitt av produsenter for å sjekke tilgjengeligheten og fargene.

Jeg bruker ofte deadstock fra Nona Source, en LVMH-backet inkubator som videreselger ubrukte tekstiler fra deres motehus. Det er derfra stoffet til Mia-kjolen kommer fra.

Silke duchesse er et fantastisk tekstil som ofte brukes i brudekjoler og mer formelle klær. Det er et tettvevd silketekstil i satengbinding, som gir en skinnende overflate og kraftig struktur. Dette tekstilet er også dobbeltvevd (lik på innsiden og utsiden) som krever manuell ferdigstilling, og denne typen tekstiler brukes ofte av high-end motehus.

Til slutt: Visste du at kulturministeren hadde denne kjolen? Hva tenker du om at hun bar den på åpningen av Festspillene?

Det gjorde jeg, men jeg visste ikke at hun kom til å bære den under Festspillene (som var veldig gøy)!

Som en liten designer betyr det mye at kulturministeren bærer mine klær.

Takk til Iben, og heia kulturministerens kjolevalg!

Nå har jeg akkurat vært med på å åpne en svær og utrolig kul utstilling på Kode med Vibeke Tandberg, hvor jeg blant annet har laget en podkast og et videoportrett av kunstneren.

Fredag var jeg på åpningsfest, hvor praten rundt bordet blant annet peilet inn på noe så usexy som kommunale planer.

Den Store Planen

12. mai deltok jeg på Bergen kommunes innspillskonferanse for det profesjonelle kulturfeltet, fordi jeg er en profesjonell kulturkjerring med museumsjobb.

Anledningen:

Våren 2027 skal Bergen få en skinnende ny og fin kulturplan, som erstatter mange andre planer (se hvilke her, kan være de angår deg).

Fordi:

«Bergen kommune satser mot europeisk kulturbystatus i 2036. Et godt strategisk planverk og en langsiktig kulturstrategi med tydelige mål og indikatorer er en forutsetning for dette arbeidet.»

Ah! Jeg elsker planer! Selvfølgelig vil jeg være med å påvirke den!

Jeg møtte opp og bidro ivrig inn i et knippe workshops.

Jeg elsket keynote-foredraget fra professor i økonomisk politikk, Pier Luigi Sacco, som snakket om kultur som infrastruktur:

Veldig kompetent fyr. Jeg tviler heller ikke på kompetansen til de som hadde laget konferansen, som jobber i avdelingen for kunst og kulturutvikling, der VET jeg det er masse smarte folk.

Men jeg tviler faktisk både på engasjementet og kunnskapen til flere av de folkevalgte i byen vår.

Som når kulturbyråden forlot innspillskonferansen etter en knapp halvtime.

Hvis Bergen FAKTISK skal være en kulturby så må de folkevalgte være BITTELITT interesserte og oppdaterte.

At Bergen SKAL være selve Kulturbyen må være bredt forankret og enighet om, noe jeg håper denne magiske Planen kan sørge for og FORPLIKTE til.

Jeg skulle ønske HELE JÆVLA BYSTYRET var TVUNGET til å være til stede på konferansen.

Selv syntes jeg konferansen var fin og engasjerende, med bra folk på programmet. Jeg møtte mange hittil ukjente folk som jeg hadde kjekke samtaler med.

Jeg håper den lille følelsen av at dette var noe en arrangerte for å huke av på «gå i dialog med kulturfeltet»-boksen i framdriftsplanen for Planen ikke stemmer.

Og politikere, IKKE BY MEG noen fakkings post-it lapper for å komme med kvalifiserte innspill til hvordan vi kan gjenreise en levende kulturby, når *sjekker Facebook* dere i samme åndedrag LIKEVEL SKAL LEGGE NED LANDÅS BIBLIOTEK???!!!

Dette skjedde altså denne uken. Et knapt halvår etter at en trodde at biblioteket i det minste var fredet ut 2026?

Aksjon for bydelsbiblioteket på Landås samlet alle de gode argumentene for å beholde biblioteket i forrige runde, så jeg skal ikke gjenta dem her.

Det er altså snakk om å flytte bibliotektilbudet, og det kan godt hende at det å flytte biblioteket til inkluderingssenteret er fint, i tillegg til at det skal etableres et bibliotek på Slettebakken skole.

Det virket som om flere i bystyresalen var forvirret over saksgangen, og frustrert over byrådet. Hvorfor ble saken avgjort på denne måten? Kan tilbudet samlet bli svekket?

Ja, jeg vet at bibliotekene sikkert hører til andre planer enn Planen over.

Men som kulturarbeider OG en som er ivrig bruker av denne såkalte kulturbyen, ser jeg denne saken i sammenheng med andre aktuelle saker, som at pasientbiblioteket på Haukeland skal legges ned.

Jeg er også ekstremt glad i bibliotekene våre.

For at jeg fikk låne drøye ungdomsbøker på lokalbiblioteket som barn, at jeg fikk tilgang til Elizabeth Wurtzels (RIP) Prozac Nation og Bitch da jeg var 15, og kunne plukke hele Kristianiabohem-trilogien av Hans Jæger rett ut av hylla for å skrive særemne på videregående.

IT MADE ME THE KULTURKJERRING I AM TODAY!!!

Og nå kuttes det ikke bare i biblioteker, men i kulturen generelt.

Dette vet vi.

En fersk undersøkelse bekrefter det, igjen:

Ifølgje ei spørjeundersøking som Telemarksforsking har gjort for NRK, melder 39 prosent av norske kommunar om kutt i kulturbudsjettet deira. I 2025 meldte 44 prosent om det same. I undersøkinga melder 43 prosent av norske kommunar om kutt til frivillige organisasjonar, og 47 prosent melder om kutt i stillingar innan kultur.

Line Elise Holmboe er ein av forskarane bak undersøkinga, og seier at tala er dramatiske.

– Me er ikkje på veg ut eit stup, men det er dramatisk for dei det gjeld, og det vil sjølvsagt merkast ut hjå folk. Det er heller ikkje noko som tyder på at budsjetta skal auke igjen med det første.

Du kan lese Telemarksforskning sin rapport her. Merk gjerne hvordan ståa er for nettopp bibliotekene:

Send innspill til kommunen

Så. Den konkrete biblioteksaken til side:

Hva kan vi gjøre da, for å påvirke hvordan kunst- og kulturbyen Bergen skal se ut?

Bruke stemmeretten, selvsagt, men hei, nå er det en liten mulighet for å ytre sin mening, dersom du jobber med kunst og kultur.

Bergen kommune vil nemlig høre fra oss:

Kartleggingsundersøkelse

Bergen kommune gjennomfører en kartlegging av det profesjonelle kunst- og kulturfeltet i Bergen. Svarene vil brukes som en del av et samlet statistisk grunnlag for planskrivingen, og er viktig for å kunne innrette målrettede tiltak for feltet.

Svarene vil benyttes til et oversiktsbilde, og vil ikke knyttes til den enkelte respondent. Vi håper så mange som mulig tar seg tid til å svare. Undersøkelsen finner du her. Svarfrist på undersøkelsen er 5. juni.

Skriftlige innspill

Det vil også være mulig å gi skriftlige innspill til planen. Skriftlige innspill merkes med «Innspill til plan for profesjonelle kunst og kultur» og sendes til kultur@bergen.kommune.no.

Svarfrist for skriftlige innspill til planarbeidet er 5. juni.

I mellomtiden er det vel bare å bruke bibliotekene enda mer, støtte opp om små og uavhengige tiltak i bydelene vi bor i, og sette i gang initiativer uten å be om lov eller penger fra kommunen.

Just do it. Mange gjør det.

Og kommunen burde bidra til at flere kan gjøre det, uten for mye byråkrati.

Derfor kom jeg med følgende SINNSYKT RADIKALE innspill til konferansen:

Over til noe hyggeligere:

Festspillene i Bergen

Jeg har fått en haug med pressebilletter til Festspillene, som starter kommende uke!

La meg fortelle deg om planene mine, og følg med på hvordan det går både på instagrammen min og i senere saker i nyhetsbrevet.

Onsdag 27. mai:

Skal innom Festspillmøtet 2026 om Kunsten og den nye verdensordenen på morgenkvisten, tittelen var så forlokkende.

På kvelden er det Åpningskonserten med Esa-Pekka Salonen & Bergen Filharmoniske Orkester som framfører Olivier Messiaens Turangalîla-Symphonie.

Torsdag 28. mai:

Gleder meg veldig til Mari Boine i Håkonshallen, og skal løpe derfra bort til åpningsfesten på Bergen kunsthall, hvor Festspillutstillingen av Anawana Haloba (og en utstilling av Hanni Kamaly) har åpnet.

Fredag 29. mai:

Sjekke ut videoinstallasjonen Landscaping av Eszter Salamon på Permanenten her på Kode før arbeidsdagen er omme, og vente på at det skal bli kveld og at Lise Davidsen synger Schubert i Grieghallen.

Søndag 31. mai:

Israel & Mohamed, en slags dokumentarisk dans om fedre? Etterpå er det en samtale med kunstnerne.

Mandag 1. juni:

Arne Lygre-stykket Vær meg fremmed kickstarter en ny måned og en ny uke.

Tirsdag 2. juni:

Mahler 2 med Harmonien er i følge sikre kilder veldig verdt å oppleve.

Onsdag 3. juni:

Pelicot-rettsaken som teater i Johanneskirken? Gruer meg allerede.

Torsdag 4. juni:

Unchained Melody med Carte Blanche av koreograf Mette Ingvartsen byr på kjærlighetssanger til dansen.

Fredag 5. juni:

Lader opp med orgelmusikk i Domkirken ved Victoria Ulriksen, før folkemusikk og dans på Tuvas Blodklubb på Kulturhuset.

Lørdag 6. juni:

Enmanns-Hamlet med The Play’s The Thing på Vestnorske Teater kl. 14, Lars Vaular på Torgallmenningen med poesiperformancen Først skrittet, så navellen kl. 18, før Nicola Gunns The Chekhov på Bergen Kjøtt kl. 20? Oioioi.

Søndag 7. juni:

Benedicte Maurseth på Troldhaugen blir stas.

Onsdag 10. juni:

Avslutningskonsert med Grieg og Vaular i Grieghallen! Jeg liker begge to veldig godt!

God festival, partypeople og kulturbitches! Ses i streeten!

Jeg startet som moteblogger for cirka 20 år siden. La meg moteblogge dere inn i en nasjonaldagen med vårt stolte, norske flagg som inspirasjon.

Å kle seg i rødt, hvitt og blått er litt risikabelt. Det kan bli veldig stars and stripes, yeah ‘Murica, eller maritimt matchende og altfor clean og preppy.

Men om en nyanserer det litt og finner en balanse mellom hvor mye av hver farge, så kan det bli riktig så flott.

La oss ta en vals innom et par runways, før jeg deler noen Pinterest-favoritter – og den beste helt til slutt.

Thom Browne ss 2026

Rødt-hvitt-blått er signaturfargene til amerikanske Browne, gjerne sammen med grått, og ofte i form av en slags uniform.

Han designer noen av de klærne jeg er aller mest nysgjerrig på hvordan de føles på kroppen. Er de tunge, lette, myke, stive? Det får jeg aldri vite, for jeg er ikke rik.

Merryll Rogge ss 2026

Den nye kreative direktøren for Marni har lenge laget fete kolleksjoner under eget navn, og jeg likte vårkolleksjonen godt. Mye bra fargebruk!

Her tolker vi rødt, hvitt og blått som klarblå (eller er det dette som er cerulean?), eggeskallhvitt og burgunder-ish. Funker fjell.

Andreas Kronthaler for Vivienne Westwood ss 2026

Da Vivienne døde, tok ektemannen Andreas over roret. Denne kolleksjonen kalte han «Boudoir». Ordet budoir viser til

en kvinnes private stue eller salong av et hus, bestående av et lite, elegant utstyrt damekabinett, oftest et stort herskapshus eller slott, der menn ikke har adgang og for å motta sine intime venner.

Kunne godt ha mottatt mine intime venner slik jeg.

Fra Pinterest

Her er fem kjappe favoritter med korte kommentarer:

109 år med stil

I min Pinterest-scroll dukket denne dama opp, takk algoritmene for det!

Dette er den filippinske nasjonalskatten Whang-od, født i 1917, and still going strong. Hun er tatovør, av Butbut-folket, og praktiserer batok, i en landsby ved navn Buscalan cirka 12 timer unna hovedstaden Manila.

Whang-od er stil. Og hun bruker mye rødt, hvitt og blått i kombinasjon med hverandre, ganske amerikainspirert til tider, noe som kanskje ikke er så rart med tanke på at Filippinene var en amerikansk koloni fra 1898 til 1946.

Så kos deg med disse fire bildene, tenk at det går an å leve i 109 år uten å biohacke, og ta på deg noe kult når du endelig har fått av deg bunaden eller dressen.

Men la nå en nysgjerrig humanist som ikke kan matte forsøke seg på et regnestykke over hvem som skal få lov å reprodusere seg i Norge!

Jeg designer en metode ut i fra nå avskjedigede FrP-rådgiver Hårek Hansens ønske om at av vellykkede hvite mennesker bør få flere barn.

Ikke-etnisk norske, som pakistanere, skal altså IKKE få flere barn.

Ingen minusvarianter skal føres videre!!!

En minusvariant er noe som koster mer en det tjener tilbake, men Store Norske Leksikon har en også en streit forklaring av ordet som bærer historisk tyngde:

Begrepet «minusvariant» ble brukt om mennesker, som ifølge rasehygiene, var «uegnede» som arvebærere.

Jeg er ikke Erling Holmøy, jeg kan fuck all om statistikk.

Jeg valgte bort kvantitativ metode så fort jeg fikk muligheten til det (og studerte kvalitativ metode under salige Bente Alver, ta den!).

Men jeg kan litt om historien om eugenikk.

Det kan vi sikkert snakke mer om en annen gang. Ta gjerne en titt på denne boken, eller lytt til dobbeltepisoden om eugenikk fra podkasten Origin Story.

For 100 år siden var det ganske hot, også i Norge. Så kom krigen, men hei, vi tvangssteriliserte tatere i Norge helt fram til 1977.

Den tidlige kvinnebevegelsen likte også eugenikk, i alle fall i UK og USA.

Det gjorde også Hitler, som hentet sin rasehygieniske inspirasjon fra USA, selv om han faktisk syntes at raselovene over there var litt for drøye.

Vi kan snakke mer om det, og koblingen mellom høyrepopulisme og pronatalisme.

En resolusjon fra landsmøtet i fjor sier at FrP vil fremme en flerbarnspolitikk og bruke skattelette for å stimulere til barnefødsler, som en belønningsstrategi.

Straight outta Viktor Orbans playbook (som visstnok ikke har funket så bra og er veldig, veldig kostbart for staten), og i tråd med budskap fra de stadig mer «selvoptimaliserende» Silicon Valley-gutta, som også framsnakker det å framdyrke «high-IQ individuals».

Jeg var innom høyrepopulisme-pronatalisme-abortspørsmålet i et av mine første nyhetsbrev, om min høyrevridde høst.

Like etter kåret jeg Emma Holtens Underskudd til årets viktigste bok i 2025, og den anbefaler jeg varmt å lese om du ikke allerede har gjort det.

Jeg mistenker at flere av de som diskuterte sekstimersdagen på Debatten denne uken har lest nettopp Emmas bok. Som jo er én av løsningene på PROBLEMET med at folk ikke får (så mange) barn (som de ønsker seg).

(Hm. Kanskje noen kan regne på kostnadene ved FrP´s flerbarnspolitikk versus Rødt og SV´s forslag om reduksjon av arbeidstid? Anyone?)

Uansett. La meg nå gjøre det jeg kom for med dette nyhetsbrevet:

Regne ut hvem som skal få barn i Norge.

Let me do the math

Hvem går i pluss?

Vi har jo over en million millionærer i Norge nå, disse er vel skikkelig sikre kort som plussvarianter.

På minussiden kan vi begynne med etnisitet.

Hvem er etnisk norske, altså helnorske? Vi legger til grunn FrP´ernes egen definisjon, som de hentet fra en SSB-kategorisering:

Personer født i Norge med to norskfødte foreldre og fire norskfødte besteforeldre.

Ålrait, av landets 5,6 millioner folk er visst 3,8 millioner av oss innenfor denne kategorien.

Her røk det vel kanskje noen innenfor denne en million millionærene, men RENT blod og HVIT hud er tross alt viktigst!

Så, 3,8 millioner nordmenn skal få reprodusere seg, minus minusvariantene.

Vi fjerner alle som mottar uføretrygd, rundt 380.000 stykker, den er grei. Vi må vel legge til økonomisk sosialhjelp, rundt 166.000, og AAP er vel rundt 200.000, det er vel rundt 750.000 stykker da som faller bort, la oss runde det oppover.

Da har vi 3 millioner nordmenn som skal få reprodusere seg.

De er helnorske og klarer seg selv økonomisk.

Men vent litt, noen er jo for unge og gamle til å få barn! Kids og eldre er uansett pissedyre i drift, ergo er de minusvarianter, så de må uansett ut av regnskapet.

La oss si at folk under 20 år og folk over 67 år utgjør cirka 2,2 millioner av Norges 5,6 millioner folk, det er nesten 40%? La oss trekke fra 40% av disse 3 millioner helnorske da. Eller?

Da har vi 1,2 millioner som skal få reprodusere seg.

Jeg synes vi skal være litt strenge, og ekskludere alle som ikke klarer å få barn på naturlig og kostnadsfritt vis.

Så ingen homofile og lesber, ingen prøverør og sånt tull!

Og videre?

Dette blir vel en del overlapp med de som mottok ytelsene over, men vi må også røske bort folk med funksjonsnedsettelser, altså blinde, døve og rullestolbrukere og slikt, de MÅ jo gå i minus.

Jeg synes også vi skal ekskludere alle med en diagnose, som kreft, diabetes, psoriasis, angst og allergi. Alkoholisme også. Og hva med folk med autisme og ADHD?

Keine Schwachsinn, danke!!!

Andre grupper?

Jeg tipper også bønder går i minus, de får jo MASSE subsidier.

Og hvor mye koster samene oss egentlig? Har ikke skogfinnene fått et flott og dyrt nytt museum?

Er samfunnsøkonomien den nye eugenikken er den nye rasismen/nazismen/fascismen??

Og er det TILFELDIG at Hårek Hansen har samme initialer som…Heil Hitler??!!!

EG BERRE SPØR!!

Nå aner jeg ikke hvor mange vi mistet på veien, sikkert ganske mange, men nå har vi et kjempeproblem:

KVINNER!!!

De som føder barn ER jo minusvarianter??? Og vi er halve befolkningen?

Kanskje vi sitter igjen med, tja, en håndfull menn?

Helnorske menn i fertil alder, som tjener godt og betaler mye skatt, som helst jobbe ri privat sektor, og bruker lite offentlige tjenester, og ikke har ADHD, angst eller allergi?

MEN DE KAN JO IKKE FÅ BARN!!!

Og vent litt, publiserte ikke NRK nettopp en sak om at ALLE som bor i Norge uansett går i minus?

Fuck altså.

Jeg har også sittet mye på trappen, med ansiktet vendt mot solen og ørene mot skogen. Oi, har du sett, en gjerdesmett! Så mye lyd fra en så liten fugl. Amazing.

Men litt kultur ble det plass til denne måneden også.

Ting jeg gjorde

Sammen med min søster var jeg i Ålesund for å feire mammas bursdag på forskudd. Vi så Riksteatret og Kvääniteatteris omreisende forestilling Kniven i ilden, basert på Ingeborg Arvolas roman med samme tittel.

Nord-norsk historie møter brennende kjærlighet og et dryss av kvenske gloser? Solgt!

Stykket var effektivt og drivende. Seks skuespillere, hvor noen skifter karakterer underveis, skildrer den dramatiske historien basert på livet til Brita Caisa Seipajærvi, forfatterens tipp-tipp-oldemor.

I året 1859 reiser hun til fots med sine to barn, fra Finland til Norge, for å skape en framtid for seg og barna – og finne seg en mann. Spoiler alert: Hun finner seg en mann, men han er allerede en annen sin…uh-oh.

Stedet Brita Caisa og barna skal til er den kvenske bygda Bygøynes i Finnmark, ikke så langt fra bygda Skallelv der hvor min egen tippoldefar på farssiden slo seg ned i 1878, og hvor min farfar vokste opp.

Jeg har besøkt stedene teaterstykket skildrer, og kunne dermed se for meg det Brita Caisa så da hun skuet utover havet.

Brita Caisa er en fascinerende karakter, med en sterk vilje og et like sterkt begjær, og mystiske evner. Hvordan skal det gå med henne og Mikko?

Jeg har ikke lest hele Sanger fra Ishavet-trilogien, men må nesten gjøre det nå.

Bøker

Jeg busset rundt Irland i starten av april, og nøt turen i selskap med en av øyens største forfattere. Oscar Wildes The Picture of Dorian Gray fra 1891 ble reisefølget helt fram til Dublin, hvor Wilde ble født.

Åh, for en skrekkblandet fryd av en roman!

Historien er kjent: Den unge, vakre Dorian Gray ønsker seg evig ungdom og skjønnhet, men må altså ofre sin sjel, litt som Goethes Faust.

Et malt portrett av ham må derimot bære den synlige børen av hans syndige liv. Maleriets motiv eldes og stenkes av blod, gjemt bort på loftet, mens den virkelige Dorian dyrker hedonismen, oppmuntret av sin læremester og venn Lord Henry Wotton, og begår grufulle ugjerninger. Det ender ikke bra, det gjør ikke det altså.

En fortelling om skjønnhet, kunst, moral og etikk: Boken kan leses på mange måter.

Jeg fant en interessant lesning hos denne karen på YouTube, som trekker linjer bakover i tid til hvem som påvirket de ideene Wilde skildret i boken, og særlig på hvordan disse ideene gis liv gjennom karakteren Lord Henry Wotton.

Inni meg har jeg to ulver, minst, til enhver tid, og en av disse ulvene ligner ganske mye på Lord Henry Wotton.

Denne ulven hvisker sin forføreriske nytelsesfilosofi inni øret mitt fra tid til annen, og ber meg oppleve alt bare for opplevelsen. Let nothing be lost upon you!

En annen ulv har lest Nietzsche og spør: Hemmer det liv eller fremmer det liv?

Nok en ulv kan kun å sitere Ice Cube: You better check yo self ´fore you wreck yo self.

Hei, sitter der ikke en ulv der borte og ler hånlig av meg, og ber meg sjekke bankkontoen før jeg drømmer meg helt bort?

Og hva med ulven som ser på meg over brilleglassene og spør: Hva bidrar du med, egentlig? Gjør du godt og sant, og til nytte og glede for hvem?

De første dagene på tur leste jeg også Agnes Kippersund Frogners En rimelig trøblete roman om kvinner og menn og krig og fred og te og terror.

Den nå 21 år unge forfatteren reiste til Belfast for et par år siden for å lære og skrive om the troubles, etter å ha deltatt på en workshop med dramatiker Kate Pendry. Denne korte romanen utgitt på Flamme Forlag ble resultatet. Kjekk og kjapp lesning, fra en stemme jeg er nysgjerrig på hva vil finne på videre.

Jeg har også lest ferdig både Åsne Seierstads Ufred. Russland fra innsiden, og Dostojevskijs White Nights.

Dette er en slags start på det jeg tror er et Russland-oppheng på bokfronten, så jeg kommer kanskje tilbake til dem.

Jeg vil anbefale Seierstads bok på det varmeste, den er spennende lesning.

Noen har stilt spørsmål ved hvor dekkende undertittelen Russland fra innsiden er. Jeg leste Seierstads innsideskildring som enkeltmøter med enkelte folk forfatteren har hatt tilgang til, som hun møter med nysgjerrighet, vevd inn i en større historie som tar utgangspunkt i en pågående krig og delvis fortalt av Wagner-soldaten som har deltatt denne krigen.

Hva Dostojevskijs novelle angår, så vil jeg bare si at med den første setningen her, så har jeg lest den aller beste setningen som noensinne er skrevet:

Film

Fra Dostojevskijs drømmere til et marerittaktig bryllup: Jeg har i likhet med mange andre sett Kristoffer Borglis The Drama på kino.

Ganske mange har også ment mye om filmen, men jeg har ikke så mye å si. Jeg synes det har vært mye skrik om lite ull?

Det etterlatte inntrykket jeg fikk, var det av å ha blitt trollet av regissøren, i en kløktig flex med et godt anvendt markedsføringsbudsjett.

The Drama framstår for meg som en fiffig nok historie om hykleri, ikke kjærlighet, pakket inn som rom-com skrevet for et amerikansk publikum.

Jeg så den som en fortelling om ensomhet, det å bli sett, og hva som former hvordan vi oppfatter andre.

Selv om jeg ikke fikk feeling, ble jeg underholdt, og jeg likte den håpefulle slutten. Kanskje jeg må se den en gang til?

Vel hjemme på tv-loftet ble jeg underholdt av fjorårets skrekk-bodyhorror-komedie Together, som også tar utgangspunkt i et parforhold og hvor galt det kan bære av sted når en blir for avhengige av hverandre.

Her var det et par holde puten foran ansiktet-øyeblikk jeg satte stor pris på, og jeg lo høyt da Spice Girls-låten «2 Become 1» akkompagnerte sluttscenen.

Andre kvelder vil en bare ha en middels actionfilm å kose seg med.

Jeg koste meg ganske greit med Guy Ritchies The Ministry of Ungentlemanly Warfare (mye vold og muskuløse andreverdenskrigsmenn) og koste meg mindre med Bill Skarsgård i Locked (styr unna).

Den nest siste dagen i april tok jeg turen til Cinemateket for å «kose» meg med Sansenes rike, den tidligere forbudte og lenge beryktede japansk-franske filmen fra 1976 som viser «kjønnsorganer i bevegelse», men aller mest hvor destruktive driftene kan være.

Geishaen Sada forelsker seg i den gifte Kichi, som besøker bordellet hun arbeider på. Karakteren spiller på det en kan anta er heteroseksuelle menns ypperste fantasi:

Den unge og vakre Sada er seksuelt hyperfølsom og begjæret hennes umettelig, og hun eier ikke skam.

Men hei hei, fantasier blir helst mareritt om de oppfylles.

Så også i denne fortellingen, som er basert på en sann historie fra Tokyo i 1936.

Filmen er noe langdryg men vakker å se på, i sin sort-hvit-røde fargepalett, og særlig kostymene framkalte stor sanselig glede hos meg.

Aller mest er den klaustrofobisk og dunkel. Scenene foregår inne i trange rom, ute regner det, og Sada blir mer og mer intens.

Det går en nytelsessyk linje fra Dorian Gray til Sansenes rike.

I en scene i siste halvdel av filmen utbryter Kichi ivrig til sin elskerinne noe slikt som: «La vår nytelse vare for evig!». Mye vil ha mer, trenger mer, for at kicket skal kicke inn.

Vel. Det ender i tragedie, her også.

En liten parallell også mellom opphavsmennene, til slutt:

Noen år etter The Picture of Dorian Gray, ble Oscar Wilde stilt for retten og dømt for «gross indecency», på bakgrunn av sine homoseksuelle relasjoner. Kunsten hans ble brukt som bevisførsel for at Wilde var moralsk korrupt, selv om boken ikke ble forbudt eller dømt som obskøn, i seg selv.

Regissøren av Sansenes rike, Nagisa Ōshima, ble stilt for japansk rett for kunsten sin, for obskønitet. Han ble frikjent og uttalte da at:

Ingenting i denne filmen er obskønt. Det som er obskønt, er det som skjules.

Musikk

Der Sansenes rike skildret eros´ skyggeside på kvelende vis, ga Robyns nye album Sexistensial meg et livgivende pust. Hun skjuler ingenting på sitt niende album.

Det ble sluppet i slutten av mars, men det er først de siste ukene av april jeg har sjekket det skikkelig ut.

Dagen etter Cinematek-besøket våknet jeg med et behov for å riste av meg den dunkle tragedien. Jeg sto opp tidlig og dro i sauna på Laugaren før jobb.

Jeg betraktet morgendisen som lå kjempetjukk over Laksevåg mens jeg pustet meg gjennom kalde svømmetak og svettet meg ut av kunstfilmklaustrofobien.

Da jeg gikk ettersvett og rødglødende gjennom Strangegaten, over Murallmenningen, ned Markeveien og videre langs Kaigaten, hadde tåken lettet og Ulriken badet i skarp aprilsol foran øynene mine. Jeg hadde Sexistensial på ørene hele veien.

ÅH HE-RRE-GUUUD.

Jeg ble akutt nyforelsket, i Bergen, i livet, i alle som gikk forbi! Mennesker, dyr, rottene i Byparken!

Is it really, really real?
Baby, tell me how you feel

Robyn, jeg føler meg like høy som Ulriken!

So, baby, light up
Light up the way to your heart
One flash is enough
To keep me out of the dark

Robyn, du er lyset! Robyn er livet! Robyn er mother!

Sexistensial er et nært perfekt popalbum med sine effektive 29 minutter. Det er livslyst, humor og attityd, beruselse og tvil, og det oppleves fritt og ekte.

Måtte albumets siste låt, Into the Sun, være følgesvennen din resten av denne søndagen, kanskje resten av våren.

Fem ting som frister i mai

1. Onsdag 6. mai må jeg kanskje tilbake på Cinemateket, for å se The Holy Mountain.

2. Torsdag 7. mai spiller Boylotion på Kvarteret, med Plastik Noir som oppvarming. Boylotion har jeg hørt før, det var kult, og de driver i følge arrangementsteksten med «lengtende jamring om kjærlighet, frykt og underkastelse». Samma her!

3. Er samtiden vår avfortryllet? Hva med et aldri så lite symposium torsdag 7. mai, hvor Salongen og Litteraturhuset ber oss om å bli med «as we explore the paradoxes of enchantment and disenchantment with Alison and John Milbank»?

4. Superlørdag 9. mai! Goth-konserter på Hulen etterfulgt av Klubb Komle med Benedicte Maurseth? Og to kjekke dj´s ved navn Oksen og CC på Bodega? Om jeg så har stamina til bare én av delene, blir det sikkert en kjekk kveld.

5. Susanne Sundfør på Nattjazz 30. mai er utsolgt, hjelp meg :(

Og selvsagt: Alle kulturkjerringers jul og bursdag på én gang, Festspillene i Bergen, begynner 27. mai! Ganske gira på å sjekke ut Carte Blanche, The Chekhov av Nicola Gunn, Mahler 2 og Lars Vaular som poet, blant annet. Kommer tilbake med et eget Festspillbrev en gang i juni.

Kanskje du åpner dette nyhetsbrevet i dag og tenker «åh herregud la meg FÅ SLIPPE å tenke på jobb PÅ EN SØNDAG!!».

Men er arbeid og jobb det samme? Ikke nødvendigvis.

Dette nyhetsbrevet er ikke jobben min. Men det er arbeid.

Jeg jobber ikke som gartner. Men jeg kjenner på kroppen at jeg har utført (et ganske beskjedent) hagearbeid denne uken.

Begge deler, nyhetsbrevet og hagearbeidet, er givende. Det krever noe godt av meg og gir meg noe tilbake.

Noen hater jobben sin, men elsker å arbeide. Andre sliter med å få napp på søknadene sine eller tilgang til et arbeidsliv i det hele tatt, og drømmer om lønningspils i fellesskap.

Kanskje du jobber for deg selv og nyter friheten i det, samtidig som du erfarer at nesten all tid blir arbeidstid?

Jeg vet ikke. Men jeg liker uansett at samfunnet og arbeidstiden står litt mer stille for mange 1. mai.

For meg er det en bonussøndag, en ikke-ha-på-vekkerklokken-dag. Andre jobber som vanlig, eller jobber ekstra på rød dag for tillegget.

Kanskje du er fagorganisert, slik som meg, og sender en liten takk til den organiserte arbeiderbevegelsen som har framskaffet goder for det store fellesskapet.

Eller kanskje du er KrFU-leder med onde øyenbryn som bruker dagen på å ergre deg over parolene og vil avskaffe hele driten.

Jeg kommer for øvrig ikke fra en familie som markerte 1. mai.

Hos oss var det en etterlengtet hviledag for kroppsarbeidere. Det er helst de rødgrønne middelklassene som går i tog. Og jeg kan fremdeles ikke teksten til Internasjonalen.

Men jeg har funnet en annen tekst, i form av et dikt, som også passer til dagen. Denne teksten oser ikke av like mye hevede hammere, men den handler like fullt om arbeid:

The pitcher cries for water to carry
and a person for work that is real.

Møt Marge Piercy

Marge Piercy ble født i 1936, inn i en arbeiderklassefamilie i Detroit i USA, og hun var den første i familien sin som tok en høyere utdanning (relaterbart!).

Fra 1960-tallet og utover var hun påvirket både av marxisme og økotenkning, og ikke minst feminisme, både som forfatter og som aktivist.

Piercy skriver om klasse og kultur, i varierte former, og har gitt ut over 20 diktsamlinger og 20 romaner.

Det eneste jeg har lest av Piercy er den spekulative utopien Woman on the Edge of Time fra 1976. Jeg nevnte denne i nyhetsbrevet om en utopisk renessanse, ta gjerne en titt:

Noen år tidligere, i 1973, skrev hun diktet To be of use.

Jeg synes det passer seg i anledning arbeidernes kampdag:

Dette med å bevege seg i en felles rytme. Det å gjøre det nødvendige, sammen.

Diktet skal visst ha betydd mye for dikteren selv, som skal ha sagt

I imagine I speak for a constituency, living and dead, and that I give utterance to energy, experience, insight, words flowing from many lives. I have always desired that my poems work for others. ‘To Be of Use’ is the title of one of my favorite poems and one of my best-known books.

Jeg fant ut at den nå 90 år gamle forfatteren er ganske aktiv på Facebook. Jeg synes det er befriende at hun ikke henger seg så veldig opp i rettskriving.

Hun oppdaterer om sitt daglige gjøren og laden, inkludert nye airfryer-oppskrifter, kommentarer til president Grumps utspill eller kattebilder.

Eller arbeidet sitt:

If i can do a third of what i did up to about age 70. it's a productive day. i stilld o a reasonable amoutn of witing, but i do that sitting on my ass.

To be of use

The people I love the best
jump into work head first
without dallying in the shallows
and swim off with sure strokes almost out of sight.
They seem to become natives of that element,
the black sleek heads of seals
bouncing like half-submerged balls.

I love people who harness themselves, an ox to a heavy cart,
who pull like water buffalo, with massive patience,
who strain in the mud and the muck to move things forward,
who do what has to be done, again and again.

I want to be with people who submerge
in the task, who go into the fields to harvest
and work in a row and pass the bags along,
who are not parlor generals and field deserters
but move in a common rhythm
when the food must come in or the fire be put out.

The work of the world is common as mud.
Botched, it smears the hands, crumbles to dust.
But the thing worth doing well done
has a shape that satisfies, clean and evident.
Greek amphoras for wine or oil,
Hopi vases that held corn, are put in museums
but you know they were made to be used.
The pitcher cries for water to carry
and a person for work that is real.

PS. Uansett hvor glad du er i å gjøre, så ikke glem å bare være. Ingen av dine nærmeste elsker deg på grunn av det du produserer, men for den du er – omsorgen din, humoren din og måten du ser dem og verden på. D´sant!

Hei hei, ikke klikk deg vekk helt ennå! Det skal handle om methamfetamin også!

Denne teksten kommer helt sikkert til å stå seg dårlig for nær framtid, jeg synes allerede den er flau, derfor kan det være gøy å dele den og kaste et etterpåklokt blikk på den om et års tid.

«Haha, så utrolig bakpå jeg var» eller «shit jeg var inne på noe der».

Har du skaffet deg en KI-agent?

Har vi nådd peak KI-diskurs nå?

Den siste tiden har det toppet seg med samtaler rundt lunsjbord og med e-poster i innboksen om KI. Det holdes frokostmøter, konferanser og skrives avhandlinger både på LinkedIn og høyskoler.

Et nyhetsbrev fra Forskerforum spurte meg denne uken om jeg hadde skaffet meg en KI-agent. Det har jeg ikke. Ennå…?

E-posten trigget en følelse som jeg opplever er dominerende i KI-samtalene nå: Frykt.

Gulp, trenger jeg en KI-agent nå? Hva er egentlig en KI-agent? Jeg burde vite mer om dette! Er jeg allerede utdatert? Vil jeg miste jobben nå?? Hvordan skal jeg betale for tak over hodet? Vil det finnes et NAV å havne på når KI tar ALLE jobbene våre? Vil velferdsstaten kollapse?

Forskerforum framhevet riktignok at det var grunn til å være skeptisk.

Andre er frenetisk optimistiske.

Enkelte jizzer i buksen av alle de nye, skinnende (inntjenings/sparings)mulighetene KI byr på.

Nikolai Tangen har i rollen som sjef for Oljefondet, altså Statens pensjonsfond, ikke bare hyllet KI og erklært seg som en KI-maniac, men nå også markedsført Claude, KI-løsningen fra Anthropic.

Vi er midt i en teknologisk revolusjon, mener han.

Revolusjonen spiser sine barn, sies det.

En skulle ha blitt sykepleier. Eller kunstner.

Samtale med gode venner

Men jeg ble ikke sykepleier eller kunstner, jeg havnet heller på fest med andre kulturkjerringer.

Takket være en god venninne var jeg på en veldig god fest forrige uke. Jeg møtte nye mennesker i ulike aldre, som jeg hadde mye til felles med, og koste meg glugg.

En av samtalene penset inn på KI.

Jeg undertrykket et stønn, og det var bra, for det var en god samtale mellom smarte folk. Jeg hadde ikke så mye å si, og lyttet mest.

Noen snakket begeistret om Claude, den hotteste nye språkmodellen. Claude gjorde arbeidshverdagen lettere, og de hadde raskt lært seg å administrere KI-agenter, som utførte ulike oppgaver for dem.

Jeg lærte at disse KI-agentene av og til agerer litt vel ivrig, og hadde begynt å sende ut e-poster i vilden sky.

I samtalen ble det videre sagt at en tror at den beste koden har blitt skrevet allerede, av et menneske, av en programmerer. Nå vil KI toge av gårde med kodene og programmererne stå igjen på stasjonen, mente de.

I advokatbransjen har en nå oppdaget at KI gjør jobben til en nyutdannet advokatfullmektig raskere.

Fra å være en bransje med mange på bunn, og få på topp, er det nå et skifte til mange på topp, og få på bunnen. En slik omvendt pyramide står ustøtt, mente advokaten i samtalen, og virket litt lettet for å allerede være etablert i yrket sitt.

Jeg ble sittende med vinglasset i hånden og tenke: Har jeg luddit blitt?

Er det en blanding av fascinasjon, frykt og trass som bobler inni meg nå?

Eller var det bare boblene i glasset? Festen var over for min del, og jeg klemte min venn og gikk.

Og apropos venner:

«Ingen av dere er mine venner», var det en gang en mann som sa, i beste sendetid.

Verken Claude, Alexa, Siri eller Chat (som virker å ha blitt «menneskenavnet» til OpenAi sin løsning) er våre venner eller kollegaer.

De er effektive og tilgjengelige, og de roser deg. Fint det.

Men de finner ikke på noe nytt. De er upålitelige. Det er to av de viktigste egenskapene hos de jeg kaller venner.

Det, og evnen til å ha en ekte samtale om hva vi begjærer, hva vi drømmer om eller er redde for.

Og: Jeg vil aller helst være venn med folk som gjør meg smartere.

Claude could never.

Strategier i KI-samtalen

Det tytes enormt mye om KI, jeg skal straks holde kjeft og ALDRI si noe mer om saken, men jeg vil dele noen tilnærminger til samtalene som kan være artige.

Jeg skal teste noen strategier i tiden som kommer, avhengig av hvem jeg snakker med og hva det er snakk om.

Strategi 1: Undring

Noen snakker om at de har brukt KI. Strategien er enkel: Spør hvorfor! Og still deg selv samme spørsmål når du bruker KI.

Hvorfor valgte du å løse den oppgaven med KI?

Jeg vil gjette at de fleste svarer «fordi jeg sparte tid». Ha en åpen diskusjon videre om hva som skal skje med all den sparte tiden. Dette har jeg oppriktig lyst å snakke mer om.

Strategi 2: Snobberi

Jeg har et forslag til en artig strategi som er forbeholdt bruk internt i middelklassene: Snobberi og skam!

Når noen sier de har brukt KI, rynk på nesen. Når du får servert en tekst, et designutkast eller en reklame, spør: «Unnskyld, har dere brukt KI på dette?».

Hvis ja, sett opp en mine som uttrykker lett avsky og si «ah, ja vel, da…ikke til meg, takk». Smil overbærende.

Som om du er en vinsnobb og noen serverer deg lunken billigprosecco.

Totalt ufordragelig strategi dette, men jeg tror det kan være effektivt for å framkalle KI-skam HOS FOLK SOM BURDE VITE BEDRE.

Jeg er selv en av dem som burde vite bedre.

Jeg har vært god å skrive siden jeg lærte alfabetet, jeg har gått seks år på universitetet og jeg har hatt tekst som levebrød i over 20 år.

Derfor kan jeg skrive så godt at jeg kan mistenkes for å bruke KI. You will pry the tankestrek from my cold, dead hands! Linjeskift og punktlister forever!

Uansett. Tekstforfatteren i meg får avsmak av KI-genererte tekster. Min kollega museumsfotografen gremmer seg når han ser at KI har blitt brukt i foto. Musikerne blør ut av ørene når de hører KI-musikk. Kokker kan smake når du har brukt MSG i sausen.

Men de fleste har ikke så trente ører, øyne eller ganer.

KI vil forsterke skillet mellom de som har studiepoeng og velkalibrerte smakssanser, den såkalte kunnskaps- og smaksklassen, og de som ikke har det.

KI vil forsterke skillet mellom «the professional-managerial class» (takk til Catherine Liu for denne), som lever av å styre hvilke oppgaver andre skal utføre, og de som faktisk jobber med å utføre oppgavene.

De av oss som får lønn for å utføre et arbeid som nå kan utføres ved hjelp av KI, kommer ikke til «å spare tid».

Det blir bare forventet at vi skal produsere mer innenfor den samme tiden.

HVORFOR? HVORFOR MER?? HVORFOR IKKE BEDRE???

Vi jobber oss i hjel og nøyer oss med middelmådigheter. Det er synd, for jeg synes folk fortjener bedre.

Det aller beste vi har, være det seg mat eller kunst eller litteratur, bør være og gjøres tilgjengelig for flest mulig.

Jeg vil ikke ha gratis KI-drit, jeg vil ha gratis museer!

Jeg vil være sterk, sunn og skarp. Jeg vil skape noe, av kvalitet og med puls, med ordene mine og hendene mine, hjertet og hjernen.

Jeg vil ikke bli dummere, vi lever allerede i en dum, dum tidslinje, i et dumt, dumt offentlig ordskifte.

Før du får servert siste strategi, ta en musikkpause. Jeg elsker The Kills.

Strategi 3: Meth

Dette er den morsomste strategien, det er i alle fall min humor. Hør meg ut.

En gang for mange år siden tok inntok jeg uforvarende methamfetamin i en altfor sen nattetime*.

Det var dumt. Jeg ble kjempedum av det! Dagen etter «våknet» jeg og fant Gizze Gazz på sofaen i stuen.

Ooops. Fried my little brains.

Amfetaminer er ikke bare dumt. Jeg kjenner flere som har fått et bedre liv med Ritalin. Dop handler mye om dosering, altså hvordan en bruker dem, og ikke minst: Hvorfor en bruker dem.

Og: Det er dumt å bli avhengig.

Inne i mitt eget hode skal jeg bytte ut ordet KI med meth framover.

Denne strategien kan minne meg på at KI ikke gjør oss smartere, kanskje tvert imot. Jeg kan le litt, mens jeg undertrykker frykten som ble utløst av e-posten fra Forskerforum.

«Har du skaffet deg en meth-agent? Meth har revolusjonert hverdagen min! Åh, jeg bruker meth til alt jeg nå! Nei, meth vil ikke ta over jobben din!»

Jeg skal se for meg Claude som en kjapp og effektiv tjommi som er glad i problemløsning – og i amfetaminer.

Jeg kjenner et par sånne, noen av dem er jeg også glad i, men jeg henger ikke med dem så ofte.

Jeg kan rett og slett bli litt dummere av det.

*Mamma leser dette nyhetsbrevet, og jeg vil bare si at jeg IKKE driver med sånt! Men det har altså skjedd! Det er lenge siden!

Dette blir et langt brev, så det kan hende du må åpne det i nettleseren eller Substack-appen.

Dag 1

Palmesøndag var dagen da Jesus red på et esel inn i Jerusalem, selv landet jeg i Dublin med et direktefly fra Bergen. Den første av veldig mange busser denne ferien fraktet meg og min kjæreste videre til Belfast i Nord-Irland.

Det første som møtte oss var vinden. Hold på hatten!

Med backpackersekken på ryggen fant vi fort veien til fiskerestauranten vi hadde booket middag hos, og ferietonen ble satt med østers og Guinness med mer.

De spilte The Cranberries på anlegget. Servitøren var av det som skulle vise seg å være den sedvanlige usedvanlige trivelige typen.

Senere på kvelden ble det en liten pub til pub-runde.

Vi havnet på steder med lang historie og akkurat passe fulle folk, inkludert tre utdrikningslag (hen-do´s) og det første møtet irsk tradisjonsmusikk framført med fløyte.

Gamle damer med røykestemme sang med og en amerikansk dame som var på ferie for å oppdage gamlelandet danset begeistret alene foran de to trubadurene.

Vi stoppet opp ved Europa Hotel, som har den tvilsomme æren av å være verdens mest bombede hotell (eventuelt Europas mest bombede, kildene varierer).

Under the Troubles, den tretti år lange konflikten i Nord-Irland som startet på slutten av 1960-tallet, ble det bombet 33 ganger.

Hotellet var en base for mange internasjonale pressefolk som dekket the Troubles i perioden, og har senere blitt et symbol på både motstand og på fredsprosessen som ble fullført med langfredagsavtalen i 1998.

Påske betyr altså noe annet på den irske øya enn på det norske påskefjellet.

Dag 2

Etter palmesøndag, en tur i palmehagen! Jeg elsker den kolonialistiske oppfinnelsen som er botaniske hager. Planter fra Mexico side om side med afrikanske trær og asiatiske blomster, I love to see it.

Et passe forsoffent palmehus varmet oss mot vinden før vi dro vestover i byen. Kanskje takket være denne scenen i denne filmen?

Dette var altså dagen for å vandre med trøbbelbriller på nesen.

Synet behøver riktignok ikke være spesielt skarpt for å få med seg at den trøblete historien fremdeles preger bybildet.

Jeg har aldri besøkt en by med så mange flagg som vaier i vinden, samtidig, og i konflikt med hverandre:

Irske flagg overalt, gjerne side om side med palestinske flagg i deler av byen, et enslig engelsk flagg i en annen del av byen, et blafrende Union Jack flettet sammen med Israels flagg midt i sentrum.

Vi spiste lunsj på et irskspråklig kultursenter i Falls Road, før vi besøkte gravstedet til de republikanske fangene som sultestreiket seg til døde i 1981, med Bobby Sands som den mest kjente.

«Are ya lookin for the hunger strikers? Down to yer right, there», dirigerte en røslig type oss, da vi ruslet stille gjennom Milltown Cementery.

Vi kjøpte oss en kaffe og spaserte videre, forbi veggmalerier og oransje-grønne plaketter viet til lokale martyrer.

Vi gikk uforvarende gjennom en av åpningene i Peace Walls, veggene som fremdeles skiller de republikanske/katolske og lojalistiske/protestantiske områdene fra hverandre.

Byen er fremdeles segregert. Denne videoen med en lokal taxisjåfør forklarer historien på en bra måte.

Langs Shankill Road er heltene fra Falls Road blitt terrorister.

To ting kan være sant samtidig.

Vi beveget oss i et pussig vrengebilde. Tempelriddere og Kong Charles tittet ned på oss fra veggmaleriene. Språk- og bildebruken var påfallende drøyere. I motsetning til å løfte fram rebellene, løftet en fram ofrene.

Vi gikk videre, til «nøytral grunn» i turistløypen, skjønt det virker ikke som om Belfast tiltrekker seg horder av den slags?

Dagens Guinness ble fortært med 18.000 steg bak oss og mange inntrykk.

Dag 3

Belfast hadde satt seg i kroppen, men vi måtte videre (jeg vil tilbake), til Irland og mot vestkysten.

På den nord-irske veien stoppet vi i Derry for lunsj, for mange kjent som åstedet for Bloody Sunday i 1972, og for andre kjent for Derry Girls. Vi rakk en rask vandring i Free Derry.

På en kjekk kafé ble vi oppsøkt av en eldre herremann som lurte på hvor vi var fra og hva vi skulle.

Vi sa vi skulle ta buss langs kysten, og han dro prompte opp et svært godt brukt kart over Irland fra innerlommen.

Han pekte først på Derry, som offisielt bærer det britiske navnet Londonderry. Han hadde i likhet med de fleste skiltene langs veien skriblet over London, slik at byen bare het derry.

Da vi forklarte reiseruten, forsikret han oss ivrig om at vi hadde valgt oss «a beautiful corner of the world».

Han var riktignok redd vi kom til å kjede oss, været var jo ikke så bra, og det var jo noen små, stille steder vi skulle til.

Jeg hadde ikke hjertet til å si at det var på en måte poenget, jeg ville ha ferie og lite action.

Jeg fikk uansett ønsket mitt oppfylt da vi ankom Bundoran.

Søvnig, sesongstengt badeby med folketomme strender, grå himmel og en åpen spillehall? Eh, ja takk! Veldig god estetikk, og upåklagelig sjømat.

Dag 4

En hjertelig irsk frokost ble fortært før bussene tok oss videre til nok en småby på bokstaven B, nemlig Belmullet.

Værmeldingen lovet opphold denne ettermiddagen, og jeg fikk tak i en fyr som drev sykkelutleie i nærheten. Via Whatsapp fikk vi ordnings på to sykler som kunne ta oss fra campingplassen vår videre til Erris Head, som i følge lokale nettsider ble beskrevet som «the most isolated place in Ireland».

Med solskinn i nakken syklet vi forbi sauebønder og over lave åser, mot et lite stykke røff kyst med utsikt mot klipper og hav.

Dette!! Dette var slik jeg så for meg Irland i hodet før jeg dro. Akkurat slik.

Men jeg hadde ikke sett for meg hvor uvant det var å sykle på sykkel med sylfrekt racersete, og det var med voldsomt ømt underliv jeg senere på kvelden stavret meg inn igjen i den lille saunaformede hytten vi hadde leid for to netter.

Jeg nynnet på Enya resten av kvelden. Sail away, sail away, sail away.

Dag 5

Dette var selveste Feriedagen, dagen for Ingenting!

Dagen for å være inne mens regnet pisket mot ruten. Mens kulingen ulte, boblet det i vannkokeren, og jeg drakk pulverkaffe med lave skuldre og leste Oscar Wilde og var fylt av takknemlighet.

Men siden vi hadde lovt hverandre å ikke gå en dag uten å drikke Guinness, måtte vi ta turen til den lokale puben McDonnells samme kveld.

Det som enten var en lokal legende eller eieren av puben håndhilste på oss og sa «welcome to Belmullet». To lokale lads spilte opp til sang. Og hvor vakkert de sang! Kan alle irer synge?? Tydeligvis.

Guttene i Belmullet sportet for øvrig noen fabelaktige mullets, altså hockeysveiser. Den yngste på puben, på rundt 12 år, hadde en sylfrekk en av det knallrøde slaget, paret med en genser med John Deere-logo. Jentene framviste en flott variasjon i partytopper, og sang med til The Cranberries og irske viser.

Jeg fikk et akutt anfall av kulturfattigdom, da jeg tok meg selv i å lure på hvilken norsk tradisjonsvise en hel pub spontant kunne ha sunget flere vers av.

«Mellom bakkar og berg» liksom? «Anne Knutsdotter»? Hvorfor synger vi ikke mer på puben sammen? (Jo, fordi alle er hjemme i de store husene sine og pusser opp og drikker alene.)

Dag 6

Dette var dagen for bussing, med utsikt til andre nydelige steder jeg gjerne kunne tenke meg å utforske, blant dem Achill Island, som blant annet er kjent for å være location for flere av scenene i den nydelige filmen Banshees of Inisherin.

Grunnen til at vi dro på backpackingtur med buss var delt:

Mellom at jeg var for feig til å leie bil i ni dager gjennom et venstrekjøringsland, og ikke er så glad i å kjøre bil generelt. Vi er begge også veldig glade i å ta buss og chille og se ut vinduet.

Busstilbudet gjennom Irland er heldigvis bra, og stort sett alt klaffet med overganger og tider.

Vi fikk passe lange pauser til å drikke kaffe, strekke på bena og se oss litt rundt, for eksempel denne dagen, da vi dro fra Belmullet til Galway, med et stopp i Castlebar.

Der lå det en flott liten bokhandel/kafé, og det viste seg at sjølvaste Sally Rooney, forfatteren bak Normal People og Intermezzo, er fra nettopp lille Castlebar.

Vi ankom Galway på ettermiddagen, og hvilket førsteinntrykk av en by!

Solen skinte, det krydde av mennesker på den gode måten, og mange satt på det grønne gresset langs kanalen og drakk og lo. Det luktet vår, sjø og litt cannabis.

Vi fant veien til en bar med tradisjonsmusikk for å innta vår daglige Guinness, og fikk en uforglemmelig gave på kjøpet:

I et hjørne i den lille puben satt fire-fem musikere med fløyter, feler og en slags sekkepipe og holdt på med sitt. De var vendt mot hverandre og så ut til å kose seg med å spille.

En familie med to små barn entret lokalet, og etter ti minutters tid klarte ikke den eldste av de to små jentene å holde seg lenger: Hun måtte rett og slett danse litt riverdance til denne fortryllende musikken.

Med glitter i de mørke krøllene og rosa kjole og boblejakke danset hun energisk og usjenert, med spark og kneløft, og sjarmerende mangel på presisjon.

Jeg smeltet, og det gjorde resten av puben også.

Galway virket som en kul by og et bra utgangpunkt for å oppleve både kultur og natur.

Dag 7

Nok en bussbasert dag, til endestoppet Baltimore helt sør langs kysten, og dette mens stormen Dave var på ferde.

Jeg hadde sjekket norske nettaviser og trodde EKSTREMVÆRET kom til å blåse oss på havet, minst!

Men vi ankom vårt sjarmerende pensjonat helskinnet, med litt vind i luggen bare. Vår vertinne ved navn Marjorie hadde gitt oss det beste rommet, med utsikt til havet, «so ye can sit there and watch the storm».

Hun hadde drevet pensjonatet i 50 år og syntes det var stas med norske gjester. Resten av kvelden koste vi oss med tv, te og kjeks på rommet. Og en boks Guinness på deling.

Dag 8

Jeg designet denne Irlandsturen inspirert av et vellykket og passe autistisk konsept som jeg debuterte på ferie gjennom sentral-Europa i fjor:

«Byer på bokstaven B». Da dro jeg med tog fra Bucuresti, Budapest, Bratislava, Brno og Berlin.

Vi visste vi ville til Belfast, og det manglet heller ikke på steder på «b» langs vestkysten, tvert imot, forsøk å telle alle steder som starter på Bally-et-eller-annet.

Helt sør fant jeg Baltimore på kartet. «Fra Belfast til Baltimore». Konseptet fungerte her også.

Så fant min kjæreste ut at en av Irlands beste restauranter hadde adresse i nettopp bittelille Baltimore.

Vi booket dermed en lunsj på Dede at the Customs House, med to stjerner i Michelinguiden, og som har blitt berømmet for sin fusjon av irske råvarer og tyrkiske (!) smaker.

Jeg må runde av dette nyhetsbrevet snart, så jeg skal ikke vie så mye plass til å skildre opplevelsen, men den var altså enestående, som i at jeg aldri har smakt noe lignende?

Vi hadde spist oss gjennom Irland i en uke, og kjente igjen råvarer og smaker, særlig av sjømaten og potetene. Her møtte de tyrkiske krydre og grillsmak, og det hele var strålende parert med en vinpakke som gjorde oss mildt dagsbrisne. Jeg følte meg yr, stedsblind og døgnvill.

Aller mest glad ble jeg likevel av servicen!

Kokk Ahmet Dede tok imot oss ved ankomst og staben hans ga oss følelsen av å være stamgjester fra første sekund. Det var den minst «stive» Michelin-opplevelsen jeg har hatt, og så sømløst behagelig og hjertelig samtidig.

Litt mindre behagelig var det når taxien vi hadde booket og var helt avhengige av denne søndagen for å nå lokalbussen fra nabobyen videre til Cork for å videre rekke ekspressbussen til Dublin samme kveld var forsinket.

Som ved magi eller bare litt luck of the Irish samt null respekt for fartsgrenser, klarte vår stødige og staute taxisjåfør Paudie å innhente bussen, og samme kveld ankom vi altså hovedstaden langs østkysten.

Vi rakk en Guinness på en gammel pub nært hotellet kjent for revolusjonær stemning i veggene.

Dag 9

Dublin! Dette var et hyggelig gjensyn for min del, da jeg besøkte byen første gang på klassetur som 18-åring.

Det jeg husker best fra den gang, er å bli introdusert til både Guinness, Jameson og James Joyce av min legendariske klasseforstander John Alfheim, som var forfatter og regissør, og som hadde masse livserfaring, finurlige fyndord og null pedagogikk å dele med oss.

Jeg likte umiddelbart både Guinness og Jameson, men Joyce var det verre å få taket på, og my uneducated ass har altså ikke lest Ulysses, Dubliners eller Finnegans´ Wake.

Oscar Wilde har jeg derimot lest noe (men ikke nok) av.

Derfor dro vi for å se på en av statuene av Wilde, som altså var født og oppvokst i Dublin.

Dette var andre påskedag, Easter Monday, og Dublin var nok mer søvnig enn vanlig. Det var helt greit, det ga oss lave skuldre til å lande i det som hadde vært en deilig påskeferie.

Vi ruslet rundt i National Gallery og lo av renessansemalerier, vi drakk spennende leskedrikk og satt på en benk i St. Stephens Green og tittet på folk.

Været var pent. Folk var helt middels pene. Vi spiste pen mat på hipp fiskerestaurant. Jeg tenkte på at den eldste puben i Dublin skriver seg tilbake til 1198. Jeg fikk nok et anfall av åndsfattigdom på norske vegne.

Og Guinness´en?

Den smakte fremdeles godt.

The End.

(Vi dro tilbake til Bergen formiddagen etter, det gidder jeg ikke skrive hjem om.)

Nå tar jeg straks påskeferie, faktisk så sitter jeg på et fly når dette brevet sendes ut, og det kommer et eget reisebrev spessial om et par uker fra den grønne øya der Guinness kommer fra.

Ting jeg gjorde

Den første uken og helgen i mars krydde det av ting som skjedde, men jeg var i nei-modus og ville være hjemme.

Da jeg endelig tok turen ut i kulturen var det med La Traviata ved Bergen Nasjonale Opera.

Her fikk jeg følge av min søster, og dette var hennes aller første operaforestilling noen sinne. En perfekt start på noe vi forhåpentligvis kan oppleve sammen flere ganger!

Guiseppe Verdis La Traviata er smektende musikk og store ord på italiensk, som formidler den klassiske historien om den falne kvinnen Violetta Valéry, en parisisk kurtisane som finner sann kjærlighet, for så å ofre den.

Verdis opera er basert på Alexandre Dumas d.y´s bok Kameliadamen, og videre har historien fått liv på lerretet i nytolkninger som Pretty Woman og Baz Luhrmanns Moulin Rouge.

Selve operaen er også med i en scene i Pretty Woman, hvor du kan høre noen av the greatest hits:

Jeg og min søster var ikke like festkledd som den nydelige skjøgen Vivian her, men vi delte hennes tårer i øyekroken.

For dette var dramatisk, morsomt, og veldig stilig å se på!

Og ikke minst er selve tittelrollen vidunderlig framført av sopranen Kristina Mkhitaryan (du kan se og høre henne her), som har lang erfaring med å synge Violetta. Eller, jeg vil si, kanskje hun er Violetta?

Når jeg ser og hører opera, tenker jeg ofte at her ser jeg en dyktig sanger levere en rolle, ok, artig.

I dette tilfellet fikk jeg følelsen av at sangeren virkelig var karakteren. Mkhitaryan gjorde det lettere for meg å tro på historien og la meg rive med.

I motsetning til noen av koristene, som jeg tror hadde en gøy men utfordrende dag på jobben, da de skulle framføre et «drøyt» nummer med sexmoves og «kokainsnorting». Der var ikke kroppsspråket helt troverdig kanskje.

Samme uke var jeg på to konserter til, i mye mindre skala:

I disse bistandstrøblete tider var det veldig fint å samles i Bergen Assemblys lokaler for en veldedighetsgig med grasrota, i regi av Soli - Music into Aid, med lokale helter på plakaten: Bryn Bowen fra Real Jobs, Hospital og nykommer Hekt (fikk ikke sett sistnevnte dessverre, det var en hverdag og jeg måtte rekke bussen hjem!).

I tillegg fikk vi servert vegansk mat, en deilig snacksbuffet, og jeg vant en plate i lotteriet litt utpå kvelden. Sånn skal det gjøres. Fuck IPI og Rød-Larsen, heia Soli og Bergen.

Dagen etter markerte Petter Beyer 20 år i gamet som rapper med en rapgig på Vic. Nytt og gammelt, tunge gjester, og et bevis på at Beyer ikke er skrudd sammen som alle andre, og det på den aller beste måten. Woo woo.

Til slutt noko heilt anna, som jeg vil dele med deg som en godbit i påskeegget:

Historien om da Jesus ble forrådt og naglet til korset, i Bachs Matteuspasjonen, framført av Bergen Filharmoniske Orkester.

Denne konserten ga jeg i julegave til min kjæreste, og torsdag denne uken sank vi ned i setene våre i Grieghallen etter en lang dag for å lytte til i tre timer.

Jeg vil bare si at dette var noe av det vakreste jeg har hørt, og at jeg er et bedre menneske etter denne konserten!

Hvis du er nysgjerrig på et av kirkemusikkens fremste verk, og vil friske opp hvordan dette påskeevangeliet egentlig gikk for seg, kan du faktisk både se og høre konserten fra Harmoniens livestream her.

Fun fact: Det sies at Matteuspasjonen ble urframført på langfredagen i 1727 i Thomaskirken i Leipzig, hvor Bach var kantor, og slik ser det ut der:

Filmer jeg så

Månedens kinohøydepunkt var å endelig få sett Pillion. Vil du ha romantikk på film? Vær så god:

Ååååh. Endelig fikk jeg gråte litt på kino, etter at Wuthering Heights left me dry.

Det var tydelig at filmen traff noe hos de andre i kinosalen også. En jente ved siden av meg gispet høylytt da Alexander Skarsgård dro ned buksesmekken, og publikum ble sittende bemerkelsesverdig lenge i salen, også etter at rulleteksten var ferdig, for å debriefe:

Var ikke den overbeskyttende og kreftsyke moren litt toxic? Og hvor tragisk var ikke egentlig Ray, poor thing/I could fix him? Så nydelig å se Colin finne grensene sine! Endelig noen sexy sexscener!

Pillion er ikke først og fremst en BDSM-film eller en homofilm, det er ja takk begge deler, men mest av alt en kjærlighetsfilm, om hvordan et møte med en annen gir deg tillatelse til å møte deg selv.

Og hvis du også er en som har en «aptitude for devotion» så kjenner du det kanskje litt ekstra i magen.

Jeg vil også rose filmens soundtrack. Da denne låten slo an til scenen der Colin blir en del av bikergjengen, fikk jeg ståpels fra tå til hodebunn. (Låten ble også brukt i Verdens Verste Menneske leser jeg, men det kan jeg ikke huske.)

Jeg har ikke sett så mange andre filmer, men fikk selvsagt med meg Cine Latinos visning av Upa! A Spring in Athens, som jeg tipset om i forrige nyhetsbrev. Faen for en pønk film, med en henrivende Hildegunn Wærness som nordisk femme fatale. Gøy!

Det var også veldig gøy å se Dr. Strangelove igjen, og jeg har fulgt opp Paul Thomas Anderson-kjøret med et gjensyn med Punch Drunk Love, og fortsatt Bong Joon-Ho-kjøret med Barking Dogs Never Bite. Jeg så også Kristoffer Borglis Drib fra 2017, som en slags oppvarming til The Drama som kommer på kino i april.

Mesteparten av tv-skjermtiden denne måneden har, som i februar, vært viet Twin Peaks-kjøret, og vi er fortsatt ikke ferdige.

Denne gangen ser jeg serien med et nytt blikk, blant annet på Dale Coopers intuitive evner, og hvordan han forholder seg til disse.

Det leder meg over på en bok jeg har lest.

Bøker jeg leste

Dette er et utdrag av Hestedagboken av Vibeke Tandberg, en kunstner som jeg har fordypet meg i den siste måneden, fordi vi skal ha en svær utstilling med henne på Kode denne våren.

Tandberg er kunstner og forfatter, og arbeider på tvers av en rekke uttrykk. Hun ble kjent for fotografiene sine midt på nittitallet, ofte med seg selv både foran og bak kamera, men har gjort veldig, veldig mye mer, som du altså får se på Stenersen i slutten av mai.

Heldigvis for meg har jeg en jobb som innebærer research i form av lesing, og Hestedagboken er Tandbergs nyeste utgivelse fra 2024.

Den skildrer en kunstner som har kjøpt en utstoppet hest og hva som skjer med kunstneren i møte med denne hesten. Det handler om kunst, besettelse, sorg og minner.

Boken ble en påminnelse om å lytte til intuisjonen.

Kanskje jeg har holdt bevisstheten opptatt med støy og distraksjoner den siste måneden, men hvorfor?

Hvis intuisjonen kan love magi, som Tandberg skriver, må den få plass og tid, men så er det så mye gøy som skjer på YouTube eller så ser jeg Twin Peaks eller så er jeg på jobb og lager og følger planer for å oppnå strategiske målsettinger.

«Ikke tenk, lukk øynene og bare gjør noe». Ja okei da.

Jeg leste ferdig Sameproblemet av Kathrine Nedrejord, som jeg skrev om i forrige månedsoppsummering, og nå har jeg bare noen få sider igjen av Åsne Seierstads Ufred, som jeg la til side en stund.

Apropos Russland: Jeg har en helt middels ambisjon om å lese mer klassisk russisk litteratur, og har begynt veldig lett, med Dostojevskijs White Nights, som er en novelle fra 1848 om kjærlighet og ensomhet. Jeg har allerede ledd flere ganger, etter bare tjuetre sider.

Fem ting som frister i april

1. Hadde jeg ikke vært utenbys i påsken skulle jeg gått på Påskeklubb på ROMMET med Skatebård og Lauer lørdag 4. april! Jeg er så fysen på å danse (heldigvis/dessverre også veldig fysen på å legge meg tidlig), men denne måneden MÅ jeg få danset litt, men når??

2. Kanskje jeg må ta meg til helvete sammen og være sent oppe fredag 10. april, når det er technofest med FOUNDATION på USF Verftet? Laure Croft (NL), Setaoc Mass (UK) og Espen Lauritzen står på plakaten.

3. Ok, jeg forsøker egentlig å holde jobben min og dette nyhetsbrevet separat, men noen ganger gjør vi så bra ting på Kode at jeg må tipse om det, og en slik ting er spikkeverkstedet 15. april med en god bekjent av meg, kunstner Amber Ablett. Det blir både nyttig og meditativt!

4. Månedens siste helg er det JUNGELFEST i Bergen, med konserter og klubb over tre dager på en hel haug med venues. Funk og disco er ikke helt min ting, men hva med litt bergensk-ghanesisk afro-techno på Landmark fredag 24. april? Noen events er også gratis!

5. Tirsdag og onsdag 28-29. april skal Cinemateket vise Sansenes rike, som en del av en kul temaserie om «psykoanalyse, seksualitet og opprør på 35mm». Vil noen være med meg og se erotisk kunstfilm på stort lerret midt i uken kanskje? Gi en lyd.

Dagen etter ble det selvsagt filmsnakk rundt lunsjbordet: «har Ellefsen rett i sin kritikk av Affeksjonsverdi?», «Haugerud er bedre enn Trier» osv.

Jeg ønsket likevel et par takes fra tettere på feltet.

Jeg fyrte ut et knippe spørsmål via Messenger til en gammel venn og en helt ny bekjent, som begge har hatt fingre med i spillet på to filmsuksesser det siste året.

Min venninne Hanne vant vel strengt tatt en Oscar forrige søndag (!), da hun er daglig leder i Eye Eye Pictures, som altså er et av de to produksjonsselskapene bak Affeksjonsverdi, sammen med bergenske Mer Film.

Ola, som jeg møtte nylig gjennom bekjente og i forbindelse med et jobbprosjekt, har jobbet som klippeassistent på kinosuksessen Havfolket, og gjør en god greie med filmklubben DokuBergen i tillegg til å lage film.

De svarte på følgende:

• Hva jobber du med i filmbransjen, generelt og akkurat nå?

• Hva kan det bety (eller ikke bety) at en norsk spillefilm vinner en Oscar?

• Hvis du var kulturminister (med tjukk lommebok) for en dag, hva ville du gjort for filmbransjen i Norge akkurat nå, og hvorfor?

• Til slutt, en slags Letterboxd-variant: Hva er dine TRE favorittfilmer? (Inkludert én setning om hvorfor)

Hanne Jensen

Hva jobber du med i filmbransjen, generelt og akkurat nå?

Jeg er daglig leder i Eye Eye Pictures.

Hva kan det bety (eller ikke bety) at en norsk spillefilm vinner en Oscar?

Det åpner noen dører og vinduer til internasjonale samarbeidspartnere, og der kan det være plass for flere enn de som laget filmen å hoppe inn. Om norske politikere klarer å få på plass noen nye ordninger og ferske penger før vinduene lukkes, hadde det vært konge!

Hvis du var kulturminister (med tjukk lommebok) for en dag, hva ville du gjort for filmbransjen i Norge akkurat nå, og hvorfor?

Hvis jeg skulle vært kulturminister i morgen, hadde jeg styrket og regelbundet insentivordningen umiddelbart, for å få flere utenlandske til, og beholde norske produksjoner i Norge. Så får norske filmarbeidere jobb, det er nice, og så skaper det jo masse inntekter til filmbransjen, og reise- og hotellnæringen, blant annet.

Og så ville jeg selvfølgelig tømt pengeboka inn i filminstituttet, slik at flere filmer får høyere støttebeløp, og slipper å investere filmen i hjel, slik at man faktisk kan tjene litt penger på filmer som selger.

Til slutt, en slags Letterboxd-variant: Hva er dine tre favorittfilmer?

Jeg hater dette spørsmålet, hehe. (Sorry! red. anm.)

Men ok.

• Den første filmen som gjorde skikkelig inntrykk på meg var Hjortejegeren,

• en film jeg elsket over mange år var The Hours,

• og den filmen som har truffet meg hardest de siste årene, er Aftersun.

Ola Kvamsdal

Hva jobber du med i filmbransjen, generelt og akkurat nå?

Hva jeg jobber med er et veldig langt svar som jeg føler endrer seg fra uke til uke. Jeg er midlertidig ansatt som lærer på en videregående skole i byen som medielærer ut neste uke. Skal begynne etter påske å jobbe på en filmproduksjon og i mellomtiden jobbe freelance, så det er litt hektisk for tiden. Mellom all freelance og gode perioder har jeg også en liten servicejobb for at det hele skal gå rundt.

Det fine med de rolige periodene er at da har jeg god tid til å jobbe med en filmklubb jeg driver, DokuBergen, som viser dokumentarfilm hver første mandag i måneden. Ut over det jobber jeg med å ta litt mer pauser fra telefonen og data og tilbringe mer tid med familien :)

Hva kan det bety (eller ikke bety) at en norsk spillefilm vinner en Oscar?

En Oscar kan bety så mye, det blir i hvilken kontekst vi snakker. Jeg er først og fremst veldig stolt og inspirert av det produsenten Maria Ekerhovd har bygget her fra Bergen. Et kommersielt selskap som skaper kvalitetsfilm i internasjonal klasse, her i byen! Det er jo helt vanvittig. Jeg håper vi kan få litt oppdrift og framdrift ut av det.

En generelt ønske i filmbransjen er jo å flytte ansvaret for insentivordningen fra kulturdepartementet til Næringsdepartementet, en «no-brainer». Jeg håper hele Norge forstår og ser mulighetene til dette. Det må heller ikke være sånn at politikerne hviler på laurbærene nå som vi har fått oss en Oscar. Kanskje NFI og politikerne får en post-Oscar-clarity.

Vil også legge til hvilken bragd Aldeles har fått til med filmen Havfolket, dette har kommet litt i skyggen. Men en bergensk dokumentar med 100 000 visninger på kino er også helt sinnssykt. Så vi har litt momentum.

Hvis du var kulturminister (med tjukk lommebok) for en dag, hva ville du gjort for filmbransjen i Norge akkurat nå, og hvorfor?

Hvis jeg hadde en tjukk lommebok som kulturminister så ville jeg gjort alt for å få god kompetanse til Norge. Sende en armé med nordmenn til alle verdens hjørner med mål om å «baby trappe» flest mulig kompetente folk i Norge.

Jeg ville også ansatt flere folk ved Nasjonalbiblioteket til å ta vare på norsk filmarv. Jeg var med å jobbe som klippeassistent på Havfolket og den hadde aldri kommet til live uten en nydelig gjeng mennesker på Nasjonalbiblioteket, og de tror jeg kunne ønsket seg noen flere kollegaer.

Det jeg ikke hadde gjort, er å kaste vilt med penger rundt meg til alle som føler de har rett på dem, kanskje litt upopulært å mene. Når det er sagt, hadde jeg jo også satt DokuBergen på egen linje på statsbudsjettet, såpass korrupt må det være. Merker nå at jeg ikke må bli kulturminister.

Til slutt, en slags Letterboxd-variant: Hva er dine TRE favorittfilmer?

Nå for tiden har jeg et veldig behov for å le litt, så jeg har valgt tre morsomme filmer.

• Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb. Verden er føkka, det har den alltid vært.

• Superbad. Vekk med snobberiet og frem med 2000s DVD-komediene. En fantastisk søt komedie om to kompiser som prøver å få seg ligg, men alt går galt.

• American Movie. En fin dokumentar om to litt rare menn som elsker å lage film. Hver gang jeg ser den blir jeg glad og inspirert.

Takk Ola og Hanne!

Nå kryper jeg opp på tv-loftet for et gjensyn med Dr. Strangelove. God søndag videre!

Jeg har også funnet et knippe helt middelmådige bilder, noen av disse er screenshots fra notatene jeg forsøkte å formulere underveis. De bærer preg av stigende promille på fin vin og manglende faktasjekk.

I tillegg må jeg ut på en liten reise til København og New York, for å sette Gaptrast i en slags Michelin-kontekst.

La oss begynne med en vakker snack av and og knutekål med en våt, varm klut i bakgrunnen.

Move over Paal Grung, there is a new foodfluencer in town.

Kjærlighetsspråk no. 6

Teorien om de fem kjærlighetsspråkene er kanskje ikke vanntett, men den er i alle fall utbredt. Disse fem er: Tjenester, gode ord, fysisk nærhet, gaver og tid sammen.

Mitt språk er gaver, uten tvil. Jeg elsker å få og gi gaver!

Jeg har likevel lyst å lansere mat som det sjette språket.

For meg er mat kjærlighet. Jeg har vokst opp med hjemmelaget middag på bordet hver dag og hjemmebakt brød. Omsorg gjennom fiskegrateng og matpakke.

Jeg har vokst opp med veldig vanlig mat, men det har vært viktig, som et samlingspunkt. Mat har betydd mer enn ord og fungert bedre enn tale. Du trenger ikke å si så mye når du har mat i kjeften.

Jeg har gitt og mottatt kjærlighet gjennom mat.

Min første svigerfamilie, som omfavnet meg med bosnisk baklava. En kjekk latino, som forførte meg med frokost dagen etter. Å overraske en venninne med kaken hun liker. En kopp kaffe på sengen.

Senere ble jeg kjæreste med en som likte å lage mat og senere skulle bli kokk. Vi deler samme språk og har prioritert å smake oss gjennom livet.

Dette vet de som kjenner meg. Og derfor valgte mange av dem å gå sammen om en førtiårspresang, initiert av min kjæreste, på en middag med vinpakke på byens beste restaurant, Gaptrast.

Tusen takk til dere, som altså kombinerte mine to kjærlighetsspråk: Gaver og mat. Slik gikk det.

Fravær av lukt og lyd

Jeg sparte gaven til et tidspunkt hvor en behøver et lysglimt i hverdagen, nemlig midt i februar. Da var det passende nok også valentinsdag, og perfekt anledning for en date.

Vi entret den diskrete døren i Baneveien og fikk raskt servert et glass sider fra Kvestad av en imøtekommende type. Sideren luktet fantastisk og smakte likeså.

Vi gikk opp en etasje til loungeområdet, et lekkert rom hvor snacksen ble servert og en kunne velge et glass champagne fra en veldig stilig barvogn.

Skinnsofa, marmorbord, treverk, og lyden av…Gabrielle? Vaular? Hjerteslag? Bergensmusikken var dempet men påfallende, på en uhøytidelig måte som kledde stemningen i rommet: Forventning, men med lave skuldre.

Men hvor var lukten?

Her kommer ett av to utrolig små innslag av kritikk: Det luktet ingenting i lokalet! Noe de fleste sikkert synes er nice, men jeg husker ofte steder gjennom duftinntrykk. Et hint av noe som sier noe om hvor jeg er. Min kjæreste påpekte det samme. Kunne sansene vært pirret mer allerede ved ankomst? Ja.

Det tok likevel ikke lang tid før sansene måtte på jobb, gjennom fem små snacks. Liten mat, svære smaker. Gøy gøy gøy.

These packed a punch, som de sier. Vi hevet begge øyebrynene og tenkte okeeei, så dette er stilen, det skal smelle i kjeften, let´s fucking go.

Så gikk vi inn i selve spisesalen. Min første tanke var at det lignet en kinosal: Et mørkt rom med selve kjøkkenet som lerret.

Bordene med de rundt tjue plassene var plassert i en hesteskoaktig formasjon langs de tekstildraperte veggene i lokalet. Over hvert bord strømmet det mykt en perfekt konsentrert sirkel av lys, som skapte følelsen av å være inne i hver vår lille kokong, avgrenset fra de andre bordene.

Følelsen ble forsterket av lyden, det vil si, mangelen på lyd. Dette er den beste akustikken jeg har opplevd i en restaurant!

En kunne knapt høre sine sidemenn, men aller minst kunne en høre et knyst av klirring fra selve kjøkkenet. Deilig diskrete toner av noe klassisk musikk for litt vibes. Spisset en virkelig ørene, kunne en ane stille knitring fra grillen helt bakerst i lokalet.

Jeg likte også at vi var plassert litt ved siden av hverandre ved bordet, slik at blikket vårt var vendt utover i salen og mot kjøkkenet. Her skulle en være oppslukt av smakene, og ikke hverandre.

Hvordan det smakte

Flere har spurt spørsmålet over, blant annet en kollega av meg, som er klassisk musiker. Der fant vi et felles språk.

Ja da, mange har sammenlignet mat og musikk før (gjerne de som har laget maten) og snakket om «symfonier» og «komposisjon» (med varierende hell), men la meg:

Det er mye bass i denne maten!

Det er bunn i smakene, de hvisker ikke der oppe på skalaen, hvor en må skjerpe sansene for å fange nyansene. Du behøver ikke lete og gjette, smakene er tydelige, de synger ut med tydelig diksjon.

Samtidig er det så elegant. Smakene gir hverandre plass, ingen overdøver hverandre. Hver rett er sitt eget lille stykke, samtidig som helheten er så samstemt!

I tillegg fikk vi høre et mesterstykke, noe vi aldri hadde hørt før.

I dette tilfellet var mesterstykket et stykke sjøkreps penslet med roseolje. Rose? På kreps? Bakoversveis, gåsehud, applaus! Bravo bravissimo!

Sånn. Nok musikksnakk. La oss bedrive litt baksnakk.

Røvhul

Jeg har ventet med å skrive denne teksten fordi jeg ville gi opplevelsen tid. Jeg blir lett revet med, og ville jeg finne Gaptrast-besøket like henrivende en måned etterpå?

Svaret er ja <3

Samtidig stiller jeg spørsmålet samme uke som nordisk gastronomi har blitt kastet ut i krise av Noma-sjef René Redzepi og hans hang til å stikke sine ansatte med stekegaffel, og til å bygge egen formue og anerkjennelse på ulønnet arbeidskraft.

Det var visst ikke så dejligt å jobbe på Redzepis «bærekraftige» superkjøkken, i følge en rekke ansatte, over 30 i tallet, som har uttalt seg til The New York Times.

Det er ikke længere legitimt at være et dygtigt røvhul, sier danske Berlingske Tidende etter at Redzepi denne uken tok sin kokkelue og forlot (det synkende) skipet, som for tiden flyter rundt i Los Angeles, etter å ha forlatt København.

Avisen spør også om hans fall er et globalt nyrestød til fine dining. La oss håpe at nyrestøtet går rett i frykt- og voldskulturen og i arbeidernes favør.

Ansiktet som nå ligger i alvorlige folder over verdens avisforsider, møtte meg i forbifarten da jeg hadde gleden av å være gjest på Noma i 2019.

Det var ingen bismak av vold og trakassering av måltidet, som jeg kommer til å tenke på tilbake med en bittersødme resten av livet.

Ikke på grunn av Redzepi, men fordi jeg fikk dele opplevelsen med en venn som få måneder senere forlot livet. Han hadde vært på Noma flere ganger, og ville vise oss det som på det tidspunktet ble ansett som verdens nest beste restaurant.

Jeg er takknemlig for at jeg kan huske ham slik, lys og glad, for senere ble alt så mørkt.

Det er ansiktet og latteren hans jeg husker best fra dette måltidet, faktisk mer enn selve smakene, som jo var superlekre og interessante, for all del, for ikke å snakke om servicen, som også var preget av at vi hadde en venninne som jobbet der.

Jeg har ikke snakket så mye med henne om hvordan det var å jobbe der, men senere har jeg fanget opp nok om ukulturen i Købens kjøkkenkroker til å ikke bli overrasket av det Bernhard Ellefsen i Morgenbladet nå kaller tiårets største nordiske kulturskandale.

Slik ble Noma omtalt samme år vi besøkte dem:

But such is the warm hospitality and boundless enthusiasm of Redzepi and his staff that the dining room, an oak cocoon with floor-to-ceiling glass windows decorated with dried fish and seaweed, soon feels like the only place you ever want to eat.

But the last place you ever want to work?

For en trist sorti.

Min beste restaurantopplevelse ever

Da er det hyggeligere å spole tiden to år tilbake fra den gang, til høsten 2017.

Min kjæreste fylte 30 år den sommeren, og i en stor spleisegave fikk han en tur til New York sammen med meg. Helsikken så gode venner vi har.

Og ved hjelp av en av disse gode vennene (hei Morten!) klarte vi å få et bord på restauranten han en gang hadde jobbet på, og som i 2017 ble kåret til verdens beste restaurant:

Eleven Madison Park.

På magisk vis hadde det åpnet seg to ledige plasser, nå med våre navn på seg. Etter en lang flytur skiftet jeg delvis antrekk i en taxi på vei til restauranten, og følte meg litt som Carrie Bradshaw i det jeg smatt på meg et par høyhælte sko.

Klokken var 04.00 norsk tid da vi satte oss til bords, og rundt 07.00 da vi var ferdige og flasken med Calvados ble plassert på bordet foran oss, sammen med granolaen vi fikk i gave.

Det var en ellevill opplevelse! Jeg hadde aldri opplevd en restaurant på dette nivået, og før jeg skriver en lang novelle om Eleven Madison Park, skal jeg bare slå fast følgende:

Det er fremdeles mitt livs beste restaurantopplevelse, og det er fordi jeg kan huske alle smakene.

Jeg har ikke en så veldig sofistikert gane, som skiller mellom nyanser av ditt og hint av datt. Jeg klarer ikke nødvendigvis fange opp en fermentert hylleblomst baki der et sted.

På Eleven Madison Park slapp jeg det. For der var volumet skrudd opp til elleve på alt.

God bless America, for det som basically var smaken av en QP fra Mac´ern forkledd som pinsettmat.

For and og saus og kaviar og smør. For fett og salt og sukker og syre som smeller. For raushet, selvsikkerhet og tydelighet.

Å skape minner

Det er den samme tydeligheten jeg smaker hos Gaptrast, men det smaker ikke USA. Det smaker Norge og Vestlandet.

Det smaker av Kristian Vangens barndomsminner, som blander seg med mine egne voksenminner.

Fra den første fjellturen jeg var på med min kjæreste hvor han delte smaken av sin egen oppvekst med meg. Vi grillet fjellørret på bål (jeg hadde fanget den største), og spiste den med smør og seterrømme.

Denne femte retten av ti, som altså ble presentert som Vangens barndomsminne, smakte slik jeg husker denne første fjellturen.

Jeg ble litt rørt og hvisket stille i retning carebear´en med kokkeforkle som sto rolig ved disken «Kristian Vangen, I love you», men det var kanskje også fordi jeg på dette tidspunktet begynte å bli ganske…brisen.

Da var vi halvveis gjennom selve måltidet av ti retter, etter fem snacks og før fem avsluttende petit fours.

De var nemlig rause med skjenkingen på Gaptrast, på alle måter.

Jeg vil spesielt takke vår franske vinkelner, som smittet oss med sin særlige entusiasme for sør-afrikanske viner og som snakket på inn- og utpust om alsassiske slott fra 1600-tallet og amerikansk Pinot Noir.

Vi fikk servert noen minneverdige komboer, blant annet en hissig røkt lysing matchet med en hvit burgunder, som også ble servert til den deilige brød-og-smør retten med japansk melkebrød som smeltet på tungen.

Åh, brød og vin.

Jeg må innrømme at da vi kom til de to dessertene, var jeg nok på grensen til å være full. Men det gjorde ingenting, jeg snøvlet meg lykkelig gjennom både syrlig saus av blodrips og søt hasselnøttkake, før det var på tide å reise seg fra bordet.

På veien ut i salongen ble vi geleidet gjennom et slags venterom kledd i speil, og da må en jo selvsagt ta et bilde, særlig når (den krøllete) kjolen matcher belysningen:

Det var riktignok ikke over ennå, der var petit fours og kaffe igjen!

Da var det bare å synke ned i skinnstolen og sukke henført over både havreflarn og annet munngodt. Nærmere tre timer etter ankomst forlot vi Gaptrast veldig mette men lette i steget, og med en magefølelse av å ha opplevd noe jeg aldri vil glemme.

Bare velstand

Jeg nevnte to av verdens beste restauranter tidligere, ikke bare for å namedroppe, men for å si at selve maten på Gaptrast ikke står tilbake for disse.

Dette skriver jeg som en entusiastisk lekperson med kulturarbeiderlønn, som ikke har råd til å reise verden rundt og skaffe meg all verdens gastronomisk erfaring å sammenligne med, men som har fått oppleve å spise på steder som blir løftet fram som Verdens Beste. (Selv om alle vet at Verdens Beste Restaurant faktisk er Trekroneren, okei?).

Hvis du bruker Michelin som guiden til gode matopplevelser, vil du finne én stjerne ved siden av Gaptrast. Hvis de satser mot flere, ville det vært fortjent.

Kristian Vangen og Øystein Ellingsen har uansett skapt noe som gjør meg litt stoltere av å bo i Bergen.

Ikke bare med Gaptrast, men også med Bare-restaurantene, som var de første restaurantene jeg begynte å spise jevnlig på, når jeg ikke lenger levde på studentbudsjett.

Bare på 13 4ever. Bare Vestland i hjertet. De beste folkene på kjøkkenet og i serveringen. Dere har brydd dere om mat og vin og fått meg til å bry meg om mat og vin.

Jeg er så glad for at Gaptrast ikke bare innfridde forventningene mine, men blåste de av banen.

Okei, kanskje én av rettene var bittelitt hvileskjæraktig (I am looking at you, kalv), og kanskje de manglet en duftsignatur ved ankomst (som sikkert ingen andre enn oss savnet).

Og som en forfengelig person som bruker mye penger på hårprodukter, synes jeg det var rart at de hadde voks fra Renati (!) stående på benken på det ellers så lekre toalettrommet, hvor såpene og håndkremen var kortreiste og classy.

Men alt er tilgitt, særlig når jeg ser på disse lampene.

Da gjenstår det kun å si: Takk for maten, til alle som var på jobb på Gaptrast denne kvelden.

Mitt feminist rage-piece kom for et par uker siden, så det kan du lese om du er i humør for å hisse deg opp. Du kan også lese kvinnedagsinnlegget fra min tidligere, engelskspråklige Substack fra i fjor.

Dette brevet derimot, er noe helt annet.

Dette er fem fine ting som har fått det til å sitre i synapsene i det siste.

Dette er vakre ting som jeg gleder meg over, midt i et hav av drit og krig og seksualforbrytelser.

Dette er en fin liten tekstildominert fløyelsflukt for folk som synes silkesjal kan være salve for sjelen.

Jeg trenger sånt, av og til, eller ganske ofte. Kanskje du også?

Rossy de Palma

Jeg nevnte et gjensyn med Pedro Almodóvars Bind meg, elsk meg! forrige uke. Da ble jeg minnet på Rossy de Palma, som har en liten rolle som dopdealer i filmen:

Hun er så stilig. Åååh så stilig hun er.

By meg ikke Hollywoodfjes og nordiske clean girls! Gi meg noe annet enn uanstrengt French chic! Gi meg en 61-åring som fremdeles kjører sin stil, med ravnsvarte lokker, blå glittersminke og dype utringinger!

De Palma hadde en rekke andre roller i Almodóvars filmer, i tillegg til en karriere som modell blant annet for Jean Paul Gaultier. Denne våren er hun igjen aktuell i sin niende Almodóvar-film, Bitter Christmas.

I den anledning ble hun nylig avfotografert ved Goya Awards. Altså. Jeg dåner.

The Englishwoman´s Wardrobe

En førti år gammel og førti minutter lang reportasje om britiske kvinners klesskap har funnet sin vei fra BBCs arkiver til YouTube, og det er jeg SÅ glad for. Dette slår alt motecontent på alle sosiale plattformer noensinne.

Glem Carolyn Bessette Kennedy. Møt bebrillede loppissøstre, en glamorøs bestemor som farger nylonstrømpene sine rosa, en røslig lesbe som helst vil se cuddly ut, og en nitten år gammel New Romantic med mad sminkeskills. Og rosahårede Zandra Rhodes i en birolle.

Trigger warning for mine sarte raddisvenner: Maggie Thatcher er også et av intervjuobjektene.

Fiskefine prekestoler

World of Interiors byr jevnlig på herlig, estetisk eskapismeporno. Her overgår de nesten seg selv med et stykke henrivende journalistikk, om 1700‑tallets katolske kirker i Sentral-Europa som fikk prekestoler utformet som enorme fisker eller sjøuhyrer.

Klikk deg inn for å se og lese om eksempler på «the fashion for fishy pulpits which gripped Catholic Europe in the 18th century».

Da jeg tok toget mellom Bratislava og Brno i høst, fikk jeg solide tips fra min ekstremt hyggelige sidemann om å legge en ferie til områdene sør i Polen, i det som var kjent som Silesia, i grenseområdene mot Tsjekkia og Tyskland.

Kanskje jeg skal ta min nye venn János på ordet, for dette bildet gjør meg ellevill av begeistring:

Mitskis midnattsblå fløyelskåpe

Mitskis nye album er en ørefryd, og i det visuelle følget festet blikket mitt seg ved kåpen som dukker opp i videoen til hiten «Where´s My Phone».

Jeg har lenge ønsket meg en midnattsblå fløyelsjakke, helst en lang kåpe. Det er noe dekadent og Oscar Wilde møter Isabella Rosselini-aktig over akkurat dette materialet, i den fargen.

Jeg fantaserer om å ha den på meg når jeg lounger rundt hjemme en lørdag formiddag. Jeg er uthvilt og drikker kaffe av en liten porselenskopp. Det står solsikker i en glassvase på bordet. Life is good.

En Liberty-mønstret mønstring i William Morris´ hus

Kan jeg finne en unnskyldning til å dra til London før juni? Eller, er kanskje utstillingen Women in Print selve grunnen til å dra?

Utstillingen, som altså vises i William Morris Gallery i Walthamstow, presenterer kvinnelige tekstildesignere i anledning Liberty Fabrics 150-års jubileum.

Liberty er for mange synonymt med de småblomstrede pastellene fra 1930-tallet, men har et arkiv på over 60.000 mønsterprint siden 1875. Utstillingen skal vise tekstiler, designforelegg, fotografier og ikke minst plagg, blant annet av Mary Quant og Wales Bonner.

Utstillingen løfter fram kvinnene som designet for Liberty, og denne historien, tilhørende mønstret under, er fortellende (og passende i anledning dagen):

Wiltshire Berry is a perfect example of why we’ve curated this exhibition. It was originally designed in 1933 by someone called Mrs Stoneley who, although she was one of Liberty’s most successful designers, we know nothing about! There are a few references to her in the Liberty archive, usually as ‘D.S.’ and once as Mrs Stoneley, which suggests this was her married name. It’s especially hard to research biographical information about married women as they have usually changed their name, meaning it’s often not possible to find them in the census or other archival records. We’ve included some of Mrs Stoneley’s best-loved pieces (…) in the exhibition to help visitors put a name to the woman behind these gorgeous patterns.

Andre kvinner var betydelig mer kjente navn enn Mrs Stoneley, som den ukrainskfødte franske abstrakte kunstneren Sonia Delaunay (1885-1979).

Delaunay grunnla en egen retning innenfor kubismen, kalt Orphism, sammen med ektemannen Robert Delaunay. Hun levde et langt og spennende liv, og var den første levende kvinnen som fikk en retrospektiv utstilling ved Louvre i 1964.

Delaunay malte, designet kostymer, smykker og dekorerte biler (!), og hadde et eget studio i Paris for tekstiler og klær. Dette fotografiet viser henne, helt til høyre tror jeg, i Roberts studio sammen med to venner i 1924:

Her er Sonia Delaunays forlegg for et Liberty silkesjal fra 1978. På eBay fant jeg et Delaunay-sjal på auksjon, please kjøp det til meg i gave ok?

Den ultimate virkelighetsflukt

Det blir ikke mer virkelighetsfjernt enn Jonathan Andersons høstkolleksjonvisning for Dior, som fylte Jardin des Tuileries og feeden min denne uken.

Her må du nesten glemme alt, en liten stund.

Glem vanlige kropper med vanlige liv i vanlige klær. Glem alt det problematiske motebransjen står for. Glem LVMH, Demna, Zara og Shein. Glem Ness, Toje, Wee og Choi. Glem at bomber faller og kloden koker.

Bare fortap deg i Jonathan Andersons Dior, hvor volangene danser og solskinnet over Paris speiler seg mellom vannliljene.

Peplum! Brokade! Frou frou! Oui oui! Oioioi så glad jeg kan bli.

Foruten å oppdatere meg altfor mye på Epstein og Toje-nytt gjorde jeg følgende denne måneden:

Ting jeg gjorde

Jeg fulgte mine egne anbefalinger fra forrige måned, med LitFest, konsert og teater.

John Olav Nilsen framførte den første festivaldagen et bestillingsverk, Systemsvikt 95. Et slags diktverk i tre deler, med Nilsens ord som smalt oppå svevende synther. By og hav, hjemme og fremmed. Flaks for oss alle at John Olav issje ble taxisjåfør.

Jeg vendte tilbake to dager senere, for den neste og eneste andre programposten jeg rakk å få med meg, med parterapi om Nord / Sør-Korea. Det var en bra samtale med «Nord-Koreas Andy Warhol» Song Byeok og den frittalende forfatteren Bora Chung, ledet av Morten Traavik, om tillit og svik. Etterpå drakk jeg mange øl i den nye Bien-restauranten der.

Øl ble det også dagen etterpå, med konsert på Hulen med Fanatisme. Det er lenge siden jeg har kost meg mer på konsert enn dette. Masse søte gothjenter og langhårede metalgutter. Faaaen så tøft. Du mååå sjekke det ut.

Speaking of tøft: Kate Pendrys stykke Kentucky Daze på Cornerteateret, presentert som en monolog, på en krakk, foran et lydhørt publikum.

Det skal godt gjøres å si noe lurt om kulturkriging, men Pendry klarte det. En enkel og snurrig historie ble framført med humor og empati av en mester i historiefortelling, med et sylskarpt manus og enkle virkemidler i lys og lyd. Chef´s kiss!

Men det aller største chef´s kiss denne måneden går til Kristian Vangen og co.

Jeg har nemlig spist på Gaptrast! *hviiin* Dette ble muliggjort av en førtiårsgave fra kjæreste og venner, som jeg ventet et halvt år med å benytte meg av. Jeg skal skrive et eget nyhetsbrev om opplevelsen, jeg må bare fordøye den først. Jeg ble imponert, gira, rørt, mett og veldig brisen.

Filmer og tv jeg så

Jeg så mye på vinter-OL! Hvor var du da Ebba Andersson slo en kullerbytta i kvinnestafetten?! Jeg satt hjemme i sofaen og gispet høyt.

Jeg elsker dramatikken i en langrennsstafett, jeg elsker å se kunstløp, jeg synes hopp er tøft, skiskyting er kult og aking er lol. Og randonné, wtf.

På filmfronten hadde jeg et raid med Bong Joon-Ho´s Mother og Memories of Murder, etter å ha sett Mickey 17 nylig.

Filmene hans er veldig funny, på den måten som også David Lynch er funny, og vi slo fast at dette var et godt tidspunkt å se Twin Peaks på nytt, igjen.

Med 48 episoder over tre sesonger har jeg dermed nok å ta fatt i, i skrivende stund er vi tidlig i sesong to, og særlig mange andre filmer har jeg ikke sett i februar, foruten et gjensyn med Pedro Almodóvars Bind meg, elsk meg!, som jeg behøvde som en visuell munnskyll etter å ha sett filmatiseringen av Cormac McCarthys dystopi The Road.

Og: Jeg har sett Wuthering Heights.

OM jeg har sett Wuthering Heights! OM jeg dissekerte filmen og hele dens diskurs sammen med tre venninner på den herlig hore-glorete Bar Belle i Skostredet forrige uke over en Negroni Sbagliato (mitt innlegg: «Det er lov å lengte, voksne jente: Kvinnelig heteroseksuell yearning som markedsstrategi i en tid der Gen Z-girls synes det er flaut å like gutter»).

Min mening om filmen: Jeg er enig i både hyllest og slakt.

Jeg koste meg stort i kinosalen på Galentines-visning (!), selv om både sete og øyekrok forble tørr. Jeg var vidåpen for å la meg rive med, og ble nesten litt misunnelig på mine to sidekvinner som gråt seg gjennom sluttscenen.

Problemet var at jeg ikke trodde på de to skuespillerne som skal bære begjæret. Elvis Elordi og Barbie Robbie, er de rett og slett…for pene?

Jeg trodde derimot 100% på den lunefulle (ondskapsfulle?) og lesbiske maktutøvelsen om karakteren Molly spilte ut. Faktisk så jeg for meg henne som avsender av Hamsuns grusomme kjærlighetsdikt i forrige ukes brev.

Og jeg skulle gjerne sett en oppfølger om Isabella, og hvordan hun nå skal manøvrere sitt voksenseksualliv post-Heathcliff:

Øynene ble mer pirret enn organene under beltestedet, og pulsen slo egentlig mer for kostymene enn den destruktive kjærlighetshistorien.

Jeg tar av meg lua for den Oscar-belønnede kostymøren Jacqueline Durran (som også hadde ansvar for Barbie-kostymene så vel som de fleste av Kiera Knightley´s romantiske kostymedrama), og du kan lese et intervju med henne her.

Så. Glem boken hvis du skal se filmen.

Se den som en slags tegnefilm og kos deg i kinosalen. Applaus til Emerald Fennell for å bare drite i å være tro mot historien og epoken og heller bare lage en egen variant. En variant for the ladies, for oss som hulket oss gjennom Titanic i vår tid og som elsket Sofia Coppolas Marie Antoinette.

Bøker jeg leste

Med all denne skjermbaserte hyggen, har det blitt mindre lesing.

På sakprosafronten leser jeg fortsatt Åsne Seierstads Russland-bok, og koser meg med den. Når den er ferdig, skal jeg gyve løs på den eneste boken jeg har kjøpt på Mammutsalget, Terje Tvedts Norske tenkemåter 2016-2024.

Jeg leste Benedicte Maurseths samtalebok med sin læremester, spelemannen Knut Hamre, med den fine tittelen Å vera ingenting. Den er hentet fra Hamres livsfilosofi, om «at han er i teneste for musikken og ikkje musikken i teneste for han».

Det er et fascinerende portrett av en skapende mann, som flere sikkert kan kjenne seg igjen i, selv om en aldri har holdt i en hardingfele. Hamre deler om sine læremestre, om vennskapet med Olav H. Hauge, om angst, energier som er større enn ham selv, og det uutholdelige i å prøve å være «alt».

Skal ein greia å tenkja at ein er ingenting, må ein også skjøne at me er avhengige av andre. Det er ikkje noko gale i å tilfredsstilla seg sjølv med å prøva å gjera godt kunstnarleg arbeid, men det må vera utan mål om å oppnå noko som helst anna enn god kunst.

På den skjønnlitterære fronten fristet det med en syltynn bok i anledning alle hjertenes dag, skjønt, denne handlet mest om kjøttet.

Marguerite Duras´ To erotiske fortellinger ble fortært i et dunkelt hjørne på Dyvekes, like før jeg skulle på overnevnte litteraturfestival.

Navnløse personer i seksuelle møter, mer diffuse og drømmeaktige enn konkrete og kåte. Jeg har ikke lest noe annet av den franske forfatteren, kanskje dette bare var en begynnelse? Det minnet meg om Clarice Lispector, som jeg nevnte i et tidligere nyhetsbrev.

Nå leser jeg Kathrine Nedrejords Sameproblemet, som sanket seksere og Bragepris i 2024, og som lå under juletreet i fjor. Hjelp, nok en bok hvis hovedkarakter minner om meg selv og andre i mitt sosiokulturelle sjikt!

Det skal jeg riktignok ikke holde mot den, for dette er en god roman, som drives framover og veksler i tid og rom. Jeg-personen skriver om familie, skriver til barnet sitt, til seg selv. Jeg digger språket hennes, som formidler sinne så godt, MED STORE BOKSTAVER.

Fem ting som frister i mars

1. Mye spennende på kino, og det starter med CineLatino kommende uke! Jeg har lyst å trekke fram fredagens visning av «den elleville argentiske komedien» Upa! A Spring in Athens, hvor min egen søster spiller en rolle, sammen med regissør Hildegunn Wærness. Kjentfolk på kino er stas. Stas er det også at min topp tre-favorittfilm gjennom alle tider, Et kongerike for en lama, står på programmet med en gratis familievisning på biblioteket på lørdag.

2. Jeg var jo på bygdedans på Osterøy for noen uker tilbake, men nå kan jeg kanskje få luftet gammaldansfoten i mer bynære strøk, med Klubb Komle lørdag 7. mars. Folkemusikk superstars Erlend Apneseth Trio står på programmet sammen med det Osterøy-baserte Spelekvinnelaget Einliskarens minne.

3. Kvinnedagen skjer dagen etter, og Kvinnefestivalen i Bergen har samlet en helt gull oversikt over arrangementer både i forkant av, på, og etter selve dagen. Det blir blant annet klubb på Østre med kollektivet Magma, SKOK-debatt, og tirsdag 10. mars byr Bergen Offentlige Bibliotek på en feministisk musikalsk litterær lunsj, med de godeste Charlotte Myrbråten og Marie Amdam. Ja takk!

4. I mars er det premiere på DNS-forestillingen om lepralegen Doktor Armauer Hansen, i regi av Stig Amdam. Et stykke fascinerende Bergenshistorie og medisinhistorie, i en «sterk og aktuell forestilling om vitenskapens etiske grenser», som skal vises i Marinehagen. I am intrigued.

5. Påsken begynner så smått i slutten av mars, og jeg har billetter til Harmoniens framføring av Bachs Matteuspasjonen, et av kirkemusikkens aller fremste verk. Derfra drar jeg rett på påskeferie. Halleluja.

Men jeg er fremdeles i det amorøse hjørnet, så la oss lese litt kjærlighetslyrikk sammen.

La det være sagt: Jeg kan lite om poesi.

Det er en uttrykksform som fort føles fremmed og flau, men som også kan være utrolig stilig. Å få sagt store ting på liten plass er en kunst, men den kunstformen har ikke fått særlig plass i bokhyllen min.

Nå har i alle fall denne fått en plass der:

Bak dette flotte syttitallsomslaget finner vi norske kjærlighetsdikt fra rundt midten av 1800-tallet fram til 1957, da denne samlingen av høydepunkter utkom første gang.

Bakpå boken står det at

Norsk litteratur har en rik kjærlighetslyrikk. På sitt beste er den ekte og uten overspente fakter, slik at den taler direkte til hjertet.

Jeg fant den på Fretex i Lars Hilles gate, hvor jeg går innom ukentlig for å titte. Denne dagen var jeg kanskje i humør til å bli talt direkte til hjertet.

Kanskje jeg hadde Jenny Holzer i bakhodet, igjen:

Jeg liker denne truismen så godt. For det er fort gjort å bli hard (høhø). Men tør du å bli myk? Nå? Bli en glassmanet? En skrelt banan?

Noen har turt det, og vært dristige nok til å sette ord på det, i form av lyrikk.

Denne lyrikken er bokstavelig talt blomstrende. Her skal vi gjennom alle årstider som metaforer, og det svulmer og skvulper til solen går ned og opp igjen over timotei og crysanthemum.

De mannlige lyrikerne er klart i overtall i boken, noe som er naturlig med tanke på når den ble utgitt. Og pikene som alle disse mennene skriver om og til er veldig gjerne ganske unge, med blussende kinn, «på leggene hadde hun lyse dun», hun er «frisk som en knopp» og så videre.

Det er jo sånt som en rabiat feminist på førti (meg selv) kan finne på å stritte imot, men hei, jeg vender bare mitt blikk mot de diktene som faktisk traff noe, i meg.

Disse vil jeg dele med deg. Og om du er forelsket eller forbannet: Husk å være soft og lovely når du har sjansen.

Du og jeg

La oss begynne med et koselig et, signert Anna Kathrine Graff (1886-1962), en for meg ukjent forfatter.

Å finne freden hos noen, etter å ha jaget glædene? Det er jo den draumen alle ber på!

Min tanker gikk her til Mette Marit, som er så glad i dikt. Jeg ser for meg at hun kunne ha delt dette med Haakon, brukt det i bryllupstalen: «Den farligste tankeløshet har jeg; men klokskapen findes – hos dig».

Moving on.

Jeg vil eie dig

Vi kjører på med litt havesyke, et bibelsk uttrykk jeg lærte av en kunstsamler. Han måtte eie. Han innrømte sin egen grådighet og fikk ikke fred før han «hadde» objektet.

Her får du Rolf Hiort Schøyens (1887-1932) lyriske havesyke:

Jeg liker den ærlige tittelen på diktet. Og setningen «jeg vil suge din dunhvite krop» synes jeg det svinger av.

Dette er også basically en lyrisk forgjenger til denne Depeche Mode-låten. Martin Gore er generelt ganske ærlig om sitt begjær.

Så la oss ta et til som minner meg om ham:

Det djupaste knefall

Bohemen og utelivsdronningen Marie Takvam (1926-2008) er siste forfatter ut i boken, og med dette juicy diktet skildrer hun også et kjent motiv fra Depeche Modes tekstunivers. Du kan jo forsøke å telle antall ganger handlingen å gå ned på kne/falle på sine knær skildres.

Diktet får meg også til å tenke på Salma Hayeks ikoniske dansescene i From Dusk Till Dawn. Bare tenk deg at Takvams dikt var signert hennes karakter, og at det ikke var fotfetisjisten Quentin Tarantino som skrev manuset.

«Kneel and worship at the feet of Satanico Pandemonium!»

La oss skru opp temperaturen enda mer, med Inger Hagerups lille bombe av et kjærlighetsdikt.

Ventetid

Dette diktet av legenden Hagerup (1905–1985) kjente jeg faktisk til fra før.

Kanskje på grunn av dette med å «sprenge mitt skjød», som er en så ekte og direkte skildring av kvinnebegjæret som en kan få det. Noe litt annet enn barnereglene mange kjenner henne for.

La oss gå fra eksplosivt begjær til å finne hvile.

Fred

Arnulf Øverland (1889-1968) er mest berømt for fremtidsvarselet mot fascismen med «Du må ikke sove».

Her handler det derimot mer om en slags indre krig som utkjempes:

Ah. Å søke tilflukt hos noen som stryker deg over håret og tåler at du er syk og mørk? Vakkert.

La oss gå videre inn i den dunkle delen av kjærligheten.

Extase (utdrag)

Okei, Vilhelm Krag (1871-1933)! Jeg er ikke vant til at sørlendinger uttrykker seg slik, men jeg elsker det.

Satansondt og rædselsrødt, og kvinnen som demon – det overrasker vel ingen at Krag var tjommi med Edvard Munch:

La oss skru det til et aller siste hakk, og se på hvordan kjærlighet blir til avsky.

Min kjærest er som den

Mine damer og herrer, jeg gir dere bokens absolutte høydepunkt, signert Knut Hamsun (1859-1952).

Hatkärlek på sitt beste. Hamsun får nyhetsbrevets siste ord:

Jeg hadde tenkt å skrive et nyhetsbrev om en gammel bok med norske kjærlighetsdikt som jeg fant på Fretex, i anledning dagen, men så ble det noe litt annet i stedet:

En gang i tiden hadde jeg en sporadisk relasjon til en som senere ble dømt for overgrep.

Jeg ble aldri utsatt for disse overgrepene. Jeg visste ikke at han var en voldtektsmann.

Men jeg ble ikke overrasket da saken ble kjent. Når det skjedde, og selv om straffesaken «ikke angikk meg», utløste det likevel noe av et ras, i mitt eget grunnfjell.

Hvorfor hadde jeg en relasjon til vedkommende?

Å følge den tråden innover og bakover er noe av det verste og beste jeg har gjort.

Questions, questions…

Denne tråden blir rykket i på nytt og på ulike måter med Epstein-avsløringene og Høiby-saken.

Ketil Raknes´ kommentar om Epstein-saken spurte et spørsmål mange reagerte på:

«Hadde du virkelig oppført deg annerledes enn Brende og Jagland?»

Vi spør oss: «Hvordan kunne de gjøre det?», «Hvordan kan ellers dyktige og respekterte mennesker synke så lavt?» og «Hvorfor velger alle å lyve om det, mens ingen forteller sannheten?»

Kommentaren var god, men flere reagerte, noen av dem «helt vanlige borgere uten maktsyke»: Selvsagt hadde jeg gjort det!! Dette spørsmålet er et sidespor!!

I en av reaksjonene mot Raknes´ kronikk, mener advokat Cecilia Dinardi at det riktige spørsmålet er:

«Hva krever vi av voksne – og særlig av dem med makt – når barns rettssikkerhet står på spill?»

Hun svarer godt på sitt eget spørsmål:

Man må ta tydelig avstand. Bryte forbindelsen. Markere – med integritet – at dette er uakseptabelt. Og sitter man i posisjoner der man kan påvirke, beskytte eller utløse reaksjoner, må man også vurdere det som ofte koster mest: å si ifra og varsle. Slik hindrer man at en farlig person får sosial legitimitet og nytt handlingsrom.

Jeg synes begge spørsmålene er betimelige og nødvendige. Epstein-avsløringene handler både om korrupsjon og misbruk av barn.

Raknes tok på seg sosialantropologiske briller og ville videre, slik jeg leste teksten, rette blikket mot reformer som kan forhindre korrupsjon på dette nivået.

(Gratis tips på veien: Gjør de økonomiske insentivene for å jobbe med politikk og diplomati mye dårligere. Få på plass et lobbyregister.)

Dinardi peker på mennesker i maktposisjoner, og vårt ansvar om å sette grenser og si ifra når de misbruker makten.

(Nok et gratis tips: Dersom du er en av dem som av ulike årsaker sliter med grensesetting og mangler mot, allier deg med andre. Join a union.)

Men hva gjør vi nå, foruten å skrive kronikker (eller nyhetsbrev)?

What Would Deeyah Khan Do

Jeg skrev i høst et innlegg som touchet innom feministen Donna Haraways utsagn om å «stay with the trouble». Jeg tenker på sitatet hennes fra en podkast:

Haraway mener fordømmelse ikke funker. Det kan ikke stoppe der.

I slike spørsmål pleier jeg av og til å spørre meg selv: What would Deeyah Khan do?

Jeg vil nøle med å utnevne noen til et forbilde, men jeg synes det hun gjør som dokumentarfilmskaper og aktivist er forbilledlig, og jeg har fulgt arbeidet hennes lenge.

Khan virker for meg som en slags verdensmester i lytting, med olympisk gull i øvelsen empati, med folk som det er lett (og riktig) å fordømme. For å forsøke å forstå, og forebygge mer splittelse og lidelse, for den enkelte og de mange.

Som i filmen hvor hun setter seg ned i samtale med menn som har utøvd vold mot kvinner. Og med kvinner som mener at nøkkelen til å forebygge menns vold mot kvinner, er å hjelpe mennene, samtidig som de holdes ansvarlige.

Snakk om å «stay with the trouble».

Men jeg er ikke Deeyah Khan. Jeg er dårlig på å bli i trøbbelet og synes det er mye kjekkere å spekulere i løsningene.

Hva kan forhindre abuse of power, corruption and lies?

Mer overvåking, kontroll og byråkrati? Storebrødre som ser deg? Eller bare at den samme kontrollen og etterretteligheten skal gjelde både ministre og NAV-brukere?

Enda mer og uforbeholden, radikal tillit? Ouuff, det virker vanskelig nå. Derfor liker jeg tanken på det.

Kan vi håpe på at synderne tar ansvar, møter konsekvensene, sier unnskyld, står i det, rydder opp? (Eh, ja?!)

Og hva er the endgame? Fred, frihet og et moralsk Paradis?

Eller bare et offentlig byråkrati som ikke tukler med verken tillit, skattepenger eller mindreårige jentekropper?

Det burde ikke være en utopi.

Alle veit jo det

Når jeg leser kronprinsessens flørtemails til Epstein blir jeg så puteflau av noe jeg er redd for er gjenkjennelse.

Nei, jeg har ikke taztet priv med en superrik, overgrepsdømt pedo (dEt HeTer hEbEfiiil) samtidig som jeg har sittet i styret i organisasjoner som jobber mot menneskehandel, men jeg har jattet med på ting jeg ikke står inne for, for å være med i den kule gjengen.

Jeg har sett makt blitt misbrukt, og ikke sagt noe fordi det ble for mye styr.

Jeg har lest en haug med rapporter om overgrep, jeg har snakket med folk som jobber med voldsutsatte kvinner og barn, og hørt venner fortelle at de har blitt voldtatt.

Jeg har åpnet avisen og himlet med øynene over aksjeskandaler, styrevervhonorarer, pendlerleiligheter og kulturrådssnusk.

Jeg har hørt denne låten mange, mange ganger.

Og jeg har holdt Jenny Holzers «Truisms» (1977-1979) høyt.

Jeg blir i likhet med psykolog og professor Jan Ketil Arnulf Handelshøyskolen BI, overrasket over hvor forbløffet folk er over det som avdekkes nå. Han er en av de mange ekspertene som nå tilkalles for å forsøke å forstå.

Du må riktignok ikke være ekspert på noe som helst for gjenkjenne mekanismene i det Raknes refererer til som en bytte- og gaveøkonomi:

Eksklusivitet, tjenester og gaver, byggetillatelser og stipender, sex og dop.

Du gir meg tilgang, jeg gir deg noe i retur. Smisk og bekreftelse utveksles. Du har ryggen min, og jeg snur ryggen til for ting som ikke tåler dagens lys.

Skjer ikke dette på helt vanlige arbeidsplasser? Eller i familier?

Hvordan er dette noe som forbløffer folk? Angår det ikke dem?

Har de aldri tenkt at de må beskyttes fra seg selv?

Og hvem er alt dette misbruket av makt muliggjort av? Usikre mennesker uten et stødig fundament? Som er lettlurte, som søker spenning eller bare er skruppelløse?

Åh herregud. It me??

Kanskje, forhåpentligvis ikke, mindre og mindre, jeg har til og med overrasket meg selv positivt flere ganger.

Det er sikkert nyttig å rette lommelykten inn i sine egne irrganger og belyse egen feighet og tilkortkommenheter. Men søkelyset må rettest skarpest mot de som faktisk misbruker makt og skader andre.

Ingen korrupsjon uten en korrupt, og ingen overgrep uten en overgriper.

Ansvaret ligger der, selv når systemene svikter.

Så, hva nå? «Den beste måten å unngå fallet, er å holde sin sti ren», minner Dagens Næringsliv oss om.

Jeg lurer på hvor smal den stien skal og må bli framover. Om det finnes en vei tilbake for de som tråkker utenfor, ledet av et rustent moralsk kompass.

På den veien burde det i det minste ikke være så vanskelig å forsikre seg om den en har lyst å ligge med med er gira, våken og over seksuell lavalder, non?

The heart of the matter

Å legge ut på Davos-tur med immunitet i snippesken er forunt ganske få. Å være kongelig eller toppdiplomat er høyst uvanlig.

Overgrep, derimot, er ganske vanlig. En sylfersk rapport bekrefter det. Igjen.

Bakom kongefamilier og eks-statsministre står kvinner og barn som har blitt voldtatt og utsatt for overgrep, på karibiske øyer og på nachspiel i norske slott og leiligheter.

Det er spennende å snakke om luksusleiligheter og millionlønninger. Det er langt mer usexy å snakke om (stort sett menns) misbruk av kvinne- og barnekropper. VG´s sak med tre av Epstein (og Maxwells) ofre er et hederlig, jævlig unntak.

Cover-ups skjer i politikken, men også i venneflokker og lokalsamfunn. Det viser seg at vanlige borgere, som nå tørster etter blått blod, ikke alltid «tar avstand» fra overgripere selv.

Imens tar kvinner sine egne liv, underveis og i etterkant. Noen av dem rakk å fortelle. Ble de trodd?

Jeg skulle ønske folk var mer rasende på vegne av DE VIRKELIGE OFRENE, i stedet for moralsk forarget over samfunnstoppene.

Jeg kjenner kvalmen stige av selvbiografien til Virginia Giuffre.

Jeg kjenner hevnlyst inn til knokebeinet når jeg søker opp skjebnen til kvinnen som var offeret i Søviknes-saken.

Vågå. Hemsedal. Tysfjord og Alvdal. Lilja føkkings 4-ever.

Så tenker jeg på Donna Haraways anmodning, om det nødvendige i «making inexcusable mistakes and forgive each other».

Så ser jeg trynet til Marius Borg Høiby på nyhetene.

Den idiotiske smartklokken forteller meg at pulsen stiger. No shit.

«What Would Jesus Do?»

Jeg vil ha hevn, eh, jeg mener, rettferdighet.

Kanskje det kan hjelpe å kjøpe en billett til Festspillenes oppføring av Pelicot-rettsaken.

Isn´t it dreamy?

Jeg har ikke særlig tro på en reform av menneskets moral, psykologi og drifter.

Men får vi reformer av systemene som skal forhindre korrupsjon i tillitsnasjonen Norge?

Ja, det tror jeg. Fordi det oppleves viktig, og kan sysselsette en hel haug med jurister og journalister.

Vil sakene som ruller over skjermene våre nå føre færre overgrep og misbruk av barn og kvinner?

Nei, det tror jeg ikke. Det vil aldri bli viktig nok.

Vi lukker øyene og danser videre.

Eller?

Jeg fikk ikke med meg så mye der, så en meningsfylt festivalrapport ble rart å skulle skrive nyhetsbrev om, så da fikk jeg heller noen kjentfolk på programmet til å skrive nyhetsbrevet for meg.

Lurt!

Jeg stilte tre av dem tre spørsmål:

• Hva har du lest den siste tiden og hva leser du akkurat nå? (Og hvorfor?)

• Hva har du lyst å lese mer av framover (forfattere, sjangre, tema)?

• Hvis du skulle anbefalt og lånt meg én bok fra bokhyllen din, hva ville du ha valgt?

Se hvilke svar jeg fikk!

Anastasia Garbar

Hva har du lest den siste tiden og hva leser du akkurat nå? (Og hvorfor?)

Eg tar eit årsstudium i nordisk, så i det siste har eg lest mykje norsk litteratur. Sist: Markens Grøde, som eg feigt orka 100 sider av, før den skal tilbake på biblioteket. Elles er eg straks ferdig med Assasin’s apprentice av Robin Hobb. Eg leser veldig lite fantasy, så dette var ein fin avbrekk frå mine vanlege «sosialrealisme i post-Sovjet»-bøker…

Hva har du lyst å lese mer av framover (forfattere, sjangre, tema)?

Eg skulle gjerne lest fleire sosialrealisme i post-Sovjet bøker, då. Mitt felt i master i litteraturvitskap er forbodne russiske bøker og forfattarar som no er forbode eller uønska i dagens Russland. Det er MYKJE som gis ut i eksil: russiske forfattarar som ikkje kan publiserast i heimlandet, publiserer i utlandet gjennom små uavhengige forlag, og eg vil lesa alt eg ser!

Hvis du skulle anbefalt og lånt meg én bok fra bokhyllen din, hva ville du ha valgt?

Om eg skulle ta ei bok og vifte med den framfor folks ansikt, medan eg skrik «Denne må du lesa!», så ville det vore Moscow 2042. Absurd liten sci-fi roman, satire, skrive i eksil av Vladimir Voinovich.

Han blei tvinga i eksil av sovjetisk regimet,og vende ikke tilbake før perestrojka. I Moscow 2042 drar han til Moskva om 60 år (frå 1982) for å sjå korleis deira kommunisme hald seg. Det hald seg dårleg.

I romanen er det òg ein flott beskriving av Solzhenitsyn,den mest kjende sovjetisk dissident,som Voinovich lenge har åtvara om er ein imperialistisk drittsekk. Solzhenitsyn viste seg å vera det også ,då han vende til Russland på 90-talet, snakka mot kvinners og minoritetar rettar, kalla Vesten for ròten, og til slutt støtta Putin.

Moscow 2042 er ein profetisk roman og Voinovich hadde rett om alt. Eg elsker den boka, og er så glad den er omsatt til engelsk. Burde vore omsatt til norsk også…

Morten Traavik

Hva har du lest den siste tiden og hva leser du akkurat nå? (Og hvorfor?)

Jeg er tungt biblioman og leser sjelden mindre enn tre bøker samtidig. For tiden:

1) The Infernal Library, av Daniel Kalder: også utgitt under tittelen Dictator Literature. Og handler om akkurat det.

2) The worlds of Hayao Miyazaki, av Nicolas Rapold. Om skaperen av det fantastiske
Studio Ghibli-universets egne inspirasjonskilder i livet, historien og kunsten.

3) Det blåøyde riket: Norske tillitspatologier, av Nina Witoszek og Eva Joly. En bok som har fått - mildt sagt- fornyet aktualitet den siste tiden. Say no more.

Hva har du lyst å lese mer av framover (forfattere, sjangre, tema)?

Forfattere som blikker ut over sin egen navle og egne middelklassenevroser.

Hvis du skulle anbefalt og lånt meg én bok fra bokhyllen din, hva ville du ha valgt?

Animal Farm av George Orwell. Et speil for den menneskelige tilstand.

Anine Fatou Bråten

Hva har du lest den siste tiden og hva leser du akkurat nå? (Og hvorfor?)

Jeg vil si jeg leser relativt bredt, både privat, gjennom bokklubben jeg leder i Female Minority Voices (FMV), og som en del av arbeid jeg gjør, blant annet samtalen jeg skal lede under LitFest. Som de fleste andre leste jeg lenge mest hvite, mannlige forfattere, ganske ubevisst. Etter at jeg begynte arbeidet med FMV, har lesevanene mine endret seg mye, og i dag leser jeg nesten bare litteratur av kvinner – særlig minoritetskvinner – både privat og i rollen min som formidler.

Privat leste jeg nylig How to Kill Men and Get Away With It (det var tittelen som først trakk meg inn – og å lese den offentlig har vist seg å være en fantastisk ice breaker, haha, med fremmede som skriver den ned for å lese selv, og utveksler velkjente blikk og latter). Jeg er veldig here for female rage og black audacity, reiser knyttneven, og akkurat den boka traff den nerven på en måte jeg virkelig koste meg med. Kvaliteten kan nok diskuteres, men noen ganger er det godt med litt fast food også.

Nå har jeg begynt på Listen for the Lie. For å være helt ærlig tror jeg det er rundt 40 000 bøker jeg har begynt på i løpet av livet, lagt fra meg og glemt å plukke opp igjen, så vi får se om jeg leser denne ferdig – intensjonen er i hvert fall der.

I februar leser vi Your Silence Will Not Protect You av Audre Lorde i FMV i forbindelse med Black History Month, og parallelt leser jeg de nyeste bøkene til Marte Michelet og Yohan Shanmugaratnam som forberedelse til samtalen jeg skal lede under festivalen.

I tillegg har jeg laget min egen Africana Studies-syllabus for selvstudium. Det startet fordi dette fortsatt er et fagfelt som mangler som eget studie i Norge, og har etter hvert blitt et strukturert løp jeg jobber meg systematisk gjennom. Det har gjort meg mye mer bevisst på hvilke stemmer som får dominere, og hvor lett det er å videreføre en kanon man egentlig aldri har valgt aktivt - og ikke minst hvor mye det faktisk betyr å gjøre noe med det.

Kall det litterær aktivisme. Litteratur er for folket – viva la revolución!

Hva har du lyst å lese mer av framover (forfattere, sjangre, tema)?

Jeg vil fortsette å lese mer litteratur av minoritetskvinner, særlig fra steder og perspektiver utenfor det vestlige sentrum. Jeg er alltid på jakt etter nye stemmer, fra kanter og hjørner av verden vi sjelden hører fra her. Innenfor Africana studies vil jeg fordype meg videre i historie, diaspora, rase/etnisitet, kjønn og klasse – både gjennom teori og analyse, og gjennom skjønnlitteratur og personlige fortellinger.

Hvis du skulle anbefalt og lånt meg én bok fra bokhyllen din, hva ville du ha valgt?

Da hadde jeg lånt bort Yellowface av R.F. Kuang. Den var så jævlig god at jeg genuint ikke ville at den skulle ta slutt – og det er lenge siden jeg har hatt den følelsen, selv om jeg leser mye bra.

Hvis jeg også kan slenge med noen anbefalinger fra selvstudiene mine, vil jeg trekke frem Caste: The Origins of Our Discontents, Born a Crime, Natives og Mixed/Other. Selve syllabusen er laget som et åpent, delbart selvstudium, og deles gjerne videre om flere har lyst til å bruke den.

Takk til Anastasia, Morten og Anine!

Nå har jeg (og dere som leser) lesetips i lang, lang tid framover. Gledens!

Jeg skal oppsummere måneden som gikk gjennom hva jeg så, hørte og gjorde, og til slutt samle opp fem ting som frister i februar.

Ting jeg gjorde

Jeg var på kunstutstilling, det skrev jeg om forrige uke:

Foruten et oppheng på utopier har jeg følt på en dragning mot folkemusikken, litt fordi folkemusiker Benedicte Maurseth skal være huskomponist på Kode i 2026, og fordi jeg har to utgaver av Tuvas Blodklubb under beltet som ga mersmak.

Da sa jeg selvsagt ja, da venner på Osterøy inviterte oss med på konsert, korgafest og bygdedans forrige helg, i regi av Osterøy Spel- og Danselag.

Trekkspill! Hardingfele! Eksotisk! Wholesome!

Det var skikkelig gøy å lytte nærmere til (for meg) ny musikk (hva skjer egentlig i en springar?), og hente fram rustne skills fra noen år i leikarringen som barn. Neste gang skal jeg få med meg dansekurset i forkant.

Denne uken skiftet jeg takt og satte meg pent til rette i Grieghallen for en framføring av Mahlers tredje med Harmonien, ledet av kjekkasen Edward Gardner.

Som nevnt er jeg relativt n00b når det gjelder klassisk musikk, og jeg hadde ikke hørt denne symfonien fra 1898 før. Derfor ble det en opplevelse for hodet, en nysgjerrig lytting i halvannen time, som ble belønnet med en vakker avslutning som gikk rett i følelsene.

Jeg visste ikke hva jeg gikk til, men jeg skjønte noe var på gang da damen i setet ved siden av meg mot slutten av konserten begynte å lene seg framover, med hendene foldet foran brystet, som i forventning.

Dette er en av konsertene som blir tilgjengelig digitalt, så hvis du vil se og høre selv, ta en titt her.

Et nytt taktskifte fredag, med Vestindien på Victoria, i anledning pøbbens 20-årsjubileum. Her visste jeg hva jeg gikk til, eller, selv om jeg kjenner musikken (og musikerne) veldig godt, skjer det alltid et eller annet nytt når den framføres.

Veldig nytt at de startet hele konserten med å covre Fleetwood Mac / Judas Priest «The Green Manalishi», for eksempel. En meget potent konsert med utrolig god lyd fulgte.

(Noen) filmer jeg så

På filmfronten startet jeg året der det forrige sluttet, med Paul Thomas Anderson. Jeg så Licorice Pizza, den var cute, og jeg så Magnolia igjen, for tredje gang. Åh, hjertet.

Jeg hadde også et litt tilfeldig Guy Ritchie-raid, hvor jeg moret meg stort med Hugh Grant i sin villain-era, i The Gentlemen og Operation Rescue: Ruse de Guerre. Helt ok terningkast fire type actionfilmer.

Jeg fikk endelig sett Den stygge stesøsteren, og forstår godt at den er nominert til Oscar for beste hår og make-up. Og så er den produsert av en bergenser i tillegg! Stas!

Filmen var flott å se på og framkalte overraskende stort ubehag. Jeg kjenner ikke til at så mange filmer har utforsket bendelorm som horror-element, og det er faen meg like greit.

Den fineste filmen jeg så i januar var The Last Showgirl, med Pamela Anderson i en nydelig hovedrolle.

En øyefest, men på en lavmælt og veldig uglatt måte. Det glitrer i kostymer og blinker i neonlys, men det er røft i kantene og uttrykket er grainy. Særlig er Jamie Lee Curtis´ rolle røff i kantene, jeg elsket henne.

Jeg kunne lukte denne filmen: Varm asfalt, plast, parfymert pudder. Applaus til regissør Gia Coppola. Og Pamela. Hun er så skjønn.

Bøker jeg leste

Jeg startet 2026 med bøker utgitt i 2025. Min samboer fikk Andreas Øverlands debutroman Jeg vet ikke, jeg var ikke der i julegave, og jeg lånte den etter ham.

Den var kjapp lesning, i den forstand at boken ikke har så mange sider, og at det er få ord på hver side, nesten i form av dikt. Men jeg er egentlig glad historien gjøres sparsommelig på denne måten.

Hadde Øverland utbrodert denne historien i detalj á la Knausgård, om moren som sakte går til grunne og hans relasjon til henne, så tror jeg ikke den hadde vært til å holde ut. Men nå var den det.

Jeg gikk videre til en annen høyblokkfortelling fra Oslo, med nok en debutant fra i fjor, i Elida Karos Forresten heter jeg Leah. Denne var også noe kortfattet i formen, med korte kapitler med utgangspunkt i hovedkarakterens ulike ligg fra fjortenårsalderen til tidlig i tyveårene.

Her handler det tilsynelatende om sex, men egentlig mest om Leahs relasjon til mor og far, og hvordan dette har spilt seg ut i hennes unge voksne liv gjennom ligging. Fortellingen strammet seg til mot slutten, og da følte jeg både en klo rundt hjertet og en klump i halsen.

Jeg gikk videre til en anbefaling fra en venninne med god lesesmak, og hun traff. Jeg trodde ikke det innledningsvis, da følte jeg mest irritasjon over karakteren Kari, som da navngir romanen Alle elsker Kari av Erik Eikehaug.

Her møter vi igjen En Relativt Ung Kvinne I Storbyen som forsøker finne sin vei i livet, med tilbakeblikk på en barndom hvor far og mor har satt sine dysfunksjonelle spor. Groundbreaking. Men suffløren Kari med bollesveis og Vivienne Westwood-kåpe er altså for underholdende til å ikke like, og dette var gøy lesning.

Men. Nå orker jeg ikke lese om flere norske middelklassekarakterer med skrevet i jeg-form.

Jeg blir flau av det. På tide å hente fram en dramatisk klassiker eller noe sci-fi.

På sakprosafronten har jeg unnagjort ett kapittel av Åsne Seierstads Ufred. Russland fra innsiden, som jeg fikk i julegave av min mor, og som jeg morsomt nok også hadde valgt å gi henne i julegave.

Det er på tide å bli klokere på Russland. Kanskje det er en russisk klassiker jeg skal velge meg på romanfronten i februar? Gi gjerne tips til hvilken.

Fem ting som frister i februar

1. LitFest Bergen går av stabelen allerede neste uke, fra 4.-8. februar. «Fem dagar med sakprosa og skjønnlitteratur frå heile verda», med svik som overordnet tema. Jeg får av ulike grunner (tid og penger) kun med meg noen få arrangementer. Jeg har billett til onsdagens utsolgte konsert med John Olav Nilsen, og anbefaler på det varmeste torsdagens samtale med Aina Basso (slekta!) om Hekser, taterpiker, lausunger og andre falne kvinner. Fredag vil jeg få med meg parterapi om Nord / Sør-Korea, og kanskje jeg orker å dytte fingeren inn i død far-såret med Historien om pappa. Vi får se.

2. Samtidig er det nok en minifilmfestival på Bergen kino med Bergen Ser, med festivalpris på 125 kroner for førpremierer på filmer som Mona Fastvolds The Testament of Ann Lee, tårepersen Hamnet, og Park Chan-wooks No Other Choice. Eller en ny Jason Statham-film for dem av oss som elsker sånt/ham <3

3. Men altså, må alt skje på én gang? Lørdag 7. februar er det nemlig en konsert på Hulen med Fanatisme, beskrevet på plakaten som «naiv black metal drøm». Albumet Tro, håp og kjærlighet kom i desember og jeg er så glad for at jeg fanget opp det tipset via en kul siddis, for det var JÆVLIG BRA GREIER.

4. Jeg fikk billett til Kate Pendrys forestilling Kentucky Daze i julegave og gleder meg stort til det. «Hva skjer når en spektakulært malplassert britisk liberal går inn i en diner dypt inne i det røde beltet i staten Kentucky, og finner felles grunn med en MAGA-general, en KKK-fanatiker og en transmamma?» Ta turen til Cornerteateret mellom 23-28. februar og finn ut!

5. Helt på tampen av måneden presenterer BIT danseforestillingen Sweet Spot av Harald Beharie 27. og 28. februar. De lokker med at det skal manes fram «en forvrengt danse macabre i et hypnotisk landskap hvor seks ekstatiske skikkelser synger, kollapser og synkoperer rundt hverandre.» Eh, solgt!?